Lily Bandehys andre roman, Smaken av kirsebær, er en erkjennelsesroman hvor tanker nådeløst bryter mot virkeligheten.
Hun skriver om flere liv, også sitt eget som ikke var mulig å leve i Iran. Adskillelse, nærhet, likhet og ulikheter er temaer som blir behandlet med en åpen penn.
Forfatteren har reist til en øy. Med naturen som «analfabetisk» veileder jobber hun blant annet med å tilrettelegge et håndskrevet manuskript. Det er et ødelagt liv hun har fått i hendene. «Dette er livet mitt. Ingen andre har noen gang fått lese dem (tankene).» Lily Bandehy fletter nåtid, fortid, seg selv og andre sammen med plutselige poetiske kast. Hennes egen historie er historien om en hjemløs.
Flere av de samme type skjebnene som blir beskrevet i den internasjonale bestselgeren: Det som ventet meg, av Parinoush Saniee finner liv i Lily Bandehys penn. De politiske omveltningene i Iran er et bakteppe, men det er enkeltskjebnene som lider under det Lily Bandehy setter fokus på.
Delene med den narkomane og prostituerte Veslemøy, som har gitt henne manuskriptet hun jobber med, er drivende. Galgenhumor, handlingstetthet og fantastiske umuligheter i en verden som for de aller fleste ikke eksisterer. Det ligner Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere fortalt med høyt tempo og beruset energi. Alvoret ligger under teksten, slipper gjennom, men stopper ikke drivet. Like ofte slipper humoren til. Både den sorte og den skjøre.
Andre historier, som den om Fatima som levde med Lily i Iran, fortelles med omtanke, men uten ømhet for de politiske og religiøse kreftene som ødela Fatima. Historiene viser et samfunn der samvittighet og moral er snudd på hodet for å tilpasse patriarkatet. Fatima blir kalt kafir fordi hun ikke ville skille seg med mannen hun elsket, som ba hjemme, ikke i moskeen. I stedet blir hun tvangsgiftet med den lokale imamen. Imamen som røyker opium og drikker vin mens gråtekonene hans ser etter unge enker han kan ekte. De tar livet sitt i ekteskapet. Han arver dem.
Lily Bandehy evner å være jordet samtidig som hun på en direkte og poetisk måte beskriver det opprivende og mektige livet. Det vakre svever ikke som på forsiden, der en enslig sommerfuglvinge slår ut, det kommer til syne når det er ro i livene der inne i boken. Når de ikke må flykte eller fly, når de er hjemme i seg selv.
Veslemøy
Veslemøy og søsteren ble puttet i en pappeske hver gang faren skulle banke moren. Han satte en sprøyte heroin i Veslemøy da hun var seks år. Fra åttende klasse skaffer han henne hasj. Det er et liv med rus, vold, voldtekter og meningsløse forsøk på å nærme seg faren, samtidig som hun ikke evner å være noen. Hun oppsøker en som har voldtatt henne og «kjører en sabel opp i rassen hans». Hun fikk gå i fred etter det, som «gæren». Amfetamin. Dealing. Ecstacy. Strøket. Piller. Søvnløshet. Hallusinasjoner. Så heroin, det laveste, med sprøyter som faren. Ran. Trusler. Det er en nådeløs beskrivelse av sug mot ingenting.
Veslemøy og Lily møtes på rusakuttmottaket, der Lily jobber. «Vi er begge to utafor,» sier Veslemøy. Lily er både utenfor det å være iraner og det å være norsk. «Veslemøy var et knust glass med skarpe kanter. Hun var blitt farlig både for seg selv og andre,» reflekterer Lily.
Veslemøy forteller uten å be om sympati. Hun dømmer seg selv: «Å sone straffa mi er én ting, men veier det egentlig opp for alt det forferdelige jeg har gjort? Det tviler jeg på.» «Jeg har blitt avhengig av risikoen, den har gitt meg følelsen av at jeg mestrer noe, den tilfredsstiller behovet jeg har for å straffe meg selv.»
Lily
– Det er ikke mulig å tenke på Iran uten å tenke på islam. Landet der jeg fikk alt jeg drømte om, og der alt ble tatt fra meg, skriver Bandehy om oppveksten.
Moren var «rebelsk» for sin tid. Dette er i en landsby i Iran rundt 1960. «Hvis du og menn som deg kommer til Paradis, havner jeg gjerne i helvete,» sier moren til en mann som refser henne fordi Lily som barn ikke bærer hijab under fasten. Gode og dårlige muslimer. Hvem er hvem? spør Bandehy. Hun svarer ikke, hun forteller historier.
Lily beskriver en falsk kjærlighet til en falsk mann i et ekteskap der hun var for ung. Hun tviler på Gud. Iran flykter hun fra i 1988. «Hvorfor er ikke Profeten mer som far? tenker jeg ofte, da hadde jeg ikke trengt å flykte fra hjemlandet mitt.» Lily føler seg skarpere i kantene etter livet i Norge. Mer et «jeg», ikke bare et «vi». I Iran tok hun hensyn til alt annet enn seg selv. Hun setter pris på friheten i Norge, men livet er delt i to. Savnet er alltid der.
– Ensomheten er noe som gnager på innsiden av kroppen, for det som teller, er alle de små tingene man har vokst opp med, alt det som har gjort oss til den vi er.
Hun har poetiske, men effektive og tankevekkende refleksjoner i stille øyeblikk på øyen: «Jeg var ikke i live – jeg var en død sommerfugl festet med en stor nål på en svart vegg,» skriver hun om sitt liv som kvinne. «Hvorfor levde jeg ikke før? Hvorfor hadde jeg slikt hastverk med å bli gammel?» Det poetiske språket fungerer ofte godt fordi det som regel er der for å åpne en tanke. Slik kan det vise frem noe på en sannere måte enn de nakne realitetene.
Vi er ikke enten «horer» eller «madonnaer,» avslutter Bandehy. Hun er takknemlig for at Veslemøy har brutt ned hennes fordommer om prostituerte og narkomane. Lily Bandehy dedikerer boken «Til alle kvinner med verdens eldste yrke». Forfatterens inntekter fra salg over tusen eksemplarer går til Frelsesarmeen. Det er en bok jeg vil anbefale alle som tåler ekte historier om en verden som kan være helt grå, men som også rommer smaken av kirsebær og lettheten i en sommerfuglvinge.