«Tilgivelse er en kristen verdi, Listhaug», skriver Prost emeritus Trond Bakkevig i Dagbladet, 7. mai 2019.
I meningsinnlegget skriver Bakkevig følgende: – Tidligere ble hun spurt om ikke hun som kristen mente det var tilgivelse for IS-tilknyttede personer. Det mente hun det ikke var. Men tilgivelse står sentralt i kristen tro. Tilgivelse betyr at skyld kan legges bak. Det betyr ikke at ugjerninger glemmes, eller at all tillit er gjenopprettet, men samtalen om en ny hverdag kan begynne. Tilgivelse er en sentral kristne verdi. Den berører forholdet til Gud og våre medmennesker.
Det føles spesielt, som legmann, å belære en prost om hva som er kristen tro. Jeg har ingen teologisk utdannelse, men med utgangspunkt i en svært kristen oppdragelse (en tro jeg forøvrig har forlatt), og sunn fornuft, har jeg likevel noen innvendinger:
Les også: Predikant for norske Islam Net tatt for bedrageri
Ja, Bibelen legger vekt på tilgivelsen. I Matteus 5:39 kan vi lese: «Møt ikke vold med vold. Slår noen deg på det ene kinnet, vend da også det annet til ham.» Tilgivelse, og kanskje enda mer, nestekjærligheten, er en kristen verdi. Begge disse går igjen og igjen gjennom hele Det Nye Testamentet, og aller tydeligst ser vi det kanskje i «Fortellingen om den barmhjertige samaritan», i Lukas, kapittel 10, der Jesus forteller om en samaritan, som, til tross for uvennskapet med jødene, tar seg av, og hjelper, en jøde som har blitt utsatt for et brutalt overfall.
Bibelen er likevel særdeles tydelig når det gjelder hvem som har rett til å dømme: Det er Gud selv, slik vi kan lese det i Paulus brev til Romerne, kapittel 12: 17-19:
«Hevn dere ikke på den som gjør noe ondt mot dere. Forsøk i stedet å gjøre godt mot alle mennesker.» 18 «Gjør det dere kan for å leve i fred og fordragelighet med alle.» 19 Det er ikke dere som skal måle ut straffen, kjære søsken. Overlat det til Gud, han som en dag skal dømme alle. Det står i Skriften[a]: «Hevnen er min, og jeg skal straffe dem som fortjener det, sier Herren.»
Hva kan vi lese ut av skrifstedet? Jo, jeg skal ikke hevne meg, dersom noen gjør ondt mot meg. Jeg skal forsøke å gjøre godt mot alle mennesker. Det er helt tydelig denne passasjen, at dommen, at hevnen, tilhører Gud, og Gud alene.
Betyr dette da at Sylvi Listhaug oppfører seg ukristelig når hun ikke selv ønsker å by Syria-farerne noen tilgivelse?
Overhodet ikke, og ettersom vi her snakker om Bibelen, vil jeg introdusere min egen liknelse: Hvis Ola slår Per, har jeg da noen rett til, på vegne av Per, å gi Ola tilgivelse?
Selvfølgelig ikke. Hvis jeg så hadde gjort, da ville jeg ha syndet mot både Per og Gud. Det er intet menneskes rett å tilgi ett menneske for hva det har gjort mot et annetmenneske. Da ville jeg selv ha syndet, da jeg ville ha inntatt Guds plass i forhold til synderen. De eneste som kan tilgi Ola i et slikt tilfelle, er Per selv, samt Gud. Kanskje kan man også si at Per ville syndet, dersom han ikke tilga Ola, men det blir nå en annen sak. Poenget er at ingen tredjepart kan tilgi i et slikt tilfelle, uten selv å opphøye seg til Gud, og dermed bryte påbudet i både Romerne kapittel 12, og andre steder.
Les også: Gammelmedia roper på enda mer hjelp fra skattebetalerne
Kort oppsummert og forklart: Sylvi Listhaug er politiker. Hun utøver praktisk politikk. Hun har ingenting med å opphøye seg selv verken til en som tilgir eller dømmer på vegne av andre, eller Gud. Hun ville syndet, dersom hun gjorde det. De eneste som kan tilgi IS-morderne deres ondskapsfulle bravader i Syria og Irak, er sjelene til yezidiene og alle de andre som de voldtok, torturerte og drepte, samt Gud selv.
Sylvi Listhaug har ingenting med saken å gjøre, og det å (endog på såpass teologisk misforstått vis) forsøke å bruke hennes kristne tro mot henne, er ingenting annet et tegn på det intellektuelle forfallet i både kirke og media.