Illustrasjonsbilde. / AFP PHOTO / ATTILA KISBENEDEK /
annonse

Å forsvare liberalisme er å forsvare anstendighet og ansvarlighet. Liberalisme som begrep blir ofte misbrukt som om det skulle bety noe negativt.

Det er flere innvendinger mot liberalisme man finner eksempler på. Blant annet vil mange som er tilhengere av en strengere innvandringspolitikk, skylde på liberale holdninger i politikk som årsak til uforsvarlig innvandring. En mer liberal samfunnsøkonomi vil medføre redusert statlig monopol på markedet. Liberalisering av åpningstider på butikker vil være negativt for samfunnet. En liberalisering av alkoholpolitikk vil være ubetinget negativt for samfunnet. Liberale holdninger får generelt skylden for mange negative ting i samfunnet slik det er i dag, og for hva som trolig kan gå galt i framtiden hvis man ikke hindrer det.

Men basert på eksemplene nevnt over på innvendinger folk har mot det liberale, så virker det som de enten ikke selv er helt oppdatert på hva liberal eller liberalisme er. Alternativt at de som utgir seg for å være liberale seiler under falskt flagg, bevisst eller ubevisst. Disse to alternativene er imidlertid på ingen måte gjensidig utelukkende overfor hverandre. De som derimot er bekymret for at staten skal miste monopol på all formidling av varer og tjenester, og regulering av dette, tilhører en politisk tradisjon som er opptatt av maksimal statlig regulering av alt privat og offentlig liv. Med andre ord tilhører de en ideologi som for lengst burde vært på historiens skraphaug.

annonse

Frihet
Liberalisme er relatert til frihet, og ordet har tilknytning til det engelske ordet «liberty» som selvfølgelig betyr ordrett «frihet». Logisk nok vil frihet og liberalisme være grunnleggende uforenelig med enhver form for totalitære tendenser. Dermed er det en selvmotsigelse hvis noen hevder i ene øyeblikket å være liberal, og de i neste øyeblikk inviterer konservativ islam hjem til sin egen stue. Slår man opp i en ordbok på antonymer til liberal vil man få opp en beskrivelse av hva islam er. Så enkelt er det. Derfor kan man umulig være liberal samtidig som man støtter islamsk masseinnvandring til sitt eget land.

I Norge er det slik at man ikke kan kjøpe annen alkohol i dagligvarebutikker enn øl eller rusbrus som inneholder maks 4.5 % alkohol. Noen vil kanskje si at grensen er 4.7 %. Det kan være. Men aldri noe over 5.0 % verken når det gjelder øl eller annen alkohol. Man kan kun kjøpe disse produktene på vanlige hverdager mellom klokken 09.00 og klokken 20.00. Dette til tross for at butikkens generelle åpningstider er mye lengre. På vanlige lørdager kan man kun kjøpe dette mellom klokken 09.00 og 18.00. På søndager kan man bare glemme det. Skal man ha sterkere alkohol enn nevnte verdier, må man på Vinmonopolet. Ja, det er faktisk i Norge noen som har eget monopol på alkohol over 4.7 %. Staten har det. Dette er en illiberal politikk selv på en vanlig dag. På helligdager og i høytider er det enda verre, som med alt annet. Tilgangen på alkohol på vanlige utesteder er en helt egen historie i seg selv. Etter klokken 02 på natten er det ikke mulig å få kjøpt noe alkohol uansett hvor man er.

Ferdes man derimot andre steder i Europa ser man fort at Norge er unik på denne måten. Der hvor andre land i Europa behandler voksne mennesker som nettopp voksne og ansvarlige mennesker som tar vare på seg selv, vil man i Norge bli behandlet som evig barn. Staten vet best og må passe på at ikke folk har for mye friheter. For frihet har folk egentlig bare vont av? Det rare er at selv mange tilsynelatende intelligente og oppegående mennesker i Norge, ubetinget støtter nannystate-politikken uten spørsmål. Ofte samtidig som de definerer seg som liberale. Hva kunne vært mer ironisk? Bare et samfunn med dyp mistillit til egen befolkning vil oppleve sterk trang til å kontrollere alle innbyggerne i det. I et samfunn hvor man aldri får ta ansvar for seg selv og egne valg, vil man heller aldri oppleve noen grad av selvstendighet og egenmestring. Samfunnet legger opp til mistillit ved å motvirke individuell valgfrihet. Mye av årsaken til dette er en generell mistillit til menneskers evne til å foreta veloverveide og selvstendige valg.

Les også: Ungarsk flørt med Salvini – håper å danne innvandringskritisk allianse i EU

Andre land som (blant mange andre) Danmark, Nederland og selv det tidligere sovjetlandet Polen, viser langt mer tillit overfor sine egne innbyggere enn hva Norge gjør. Ikke bare handler dette om alkoholpolitikk, selv om dette også er en faktor, men det handler om den generelle valgfriheten folk har. Myndighetene i de fleste europeiske land legger seg ikke borti hvilke dager man kjøper alkohol på, eller hva klokken er når man gjør det. Men Norge skal gjøre det. De færreste land i Europa og Vesten har et skattenivå og avgiftsnivå som effektivt legger beslag på halve bruttolønnen til folk. Men det gjør Norge. Lik en mor som konfiskerer godteriet til sitt barn på ukedagene, så at barnet kan ha glede av det på lørdagene heller, konfiskerer staten Norge lønningene til norske innbyggere, grunnet en manglende tillit til at folk klarer å legge til side penger selv. Hvis de skulle behøve det senere.

I hvert fall er dette det uttalte formålet til skattepolitikken, at skattenivået er så høyt for å finansiere helsetjenester. Selv den mest indoktrinerte og politisk gjennomdresserte venstreraddis eller MDG-fanatiker, vet at skattepenger sløses vekk på en rekke andre ting norske innbyggere slettes ikke har samtykket til. Men å gå inn på alt dette her blir en for stor avsporing fra tema.

annonse
annonse

For øvrig er det ingenting som tyder på at det er noe hold i antydningen om at Nederland er et U-land fordi landet har liberale holdninger til alkohol, cannabis og prostitusjon. Eller at man kan kjøpe øl på bensinstasjon i Danmark, eller vodka hele døgnet på kiosker i Polen, medfører at landene er på randen av undergangen.

Mistillit
Men en mistillit overfor befolkningen fra myndighetenes side vil skape mistillit mot myndighetene også fra befolkningens side. Man må vise tillit for å få tillit. Dersom man viser mistillit mot noen, vil den som blir vist mistillit også reagere med mistillit. Mistillit er nært knyttet til mange negative utfall, og gjensidig mistillit mellom to parter kan eskalere og utviklede seg til mer alvorlige ting som fiendtlighet og direkte hat. Derfor må man unngå at et slikt mistillitsforhold mellom myndigheter og vanlige innbyggere oppstår. Men gitt maktubalansen mellom et lands myndigheter og den ordinære samfunnsborgeren, vil ansvarsbyrden for å normalisere tilliten i et samfunn hvile på maktens utøvere.

Dette innlegget er ikke et forsvar for noe spesifikt politisk parti i Norge. Det er mer en generell refleksjon av de illiberale tilstandene man legger merke til. Alle aktører med innflytelse og politisk makt burde foreta en selvrefleksjon og vurdere hvorvidt de er liberale eller ikke, og hvorvidt de ønsker å bli liberale eller ikke. Mange kaller seg liberale uten å være det, men ikke mange nok er liberale uten å kalle seg det. Spørsmålet er bare hvor mange som ønsker å bli (mer) liberale. Forhåpentligvis mange nok.

En lykkelig og tilfreds befolkning vil være i bedre kjøpsmodus enn utilfredse og grinete folk. De vil også være bedre motivert til å lage barn. Folk har dårlig personlig økonomi fordi skattenivået er for høyt, avgiftsnivået er for høyt og fordi de må konkurrere med fremmedkulturelle om jobbene. Landet preges av lave fødetall blant nordmenn. Men hvem vil sette barn til verden i en situasjon hvor de har så dårlig økonomi at de knapt har råd til smør på brødskiva? Det er generelt bra for hele samfunnsøkonomien at folk har bedre kjøpekraft. Det stimulerer næringslivet og gir grunnlag for nye jobber og livskvalitet for de som har penger til å handle, og de det handles hos.

Totalitære tendenser
Gi folk det de vil ha. La de få valgfrihet. Det er i alles interesser at folk er lykkelig og tilfreds. Det liberale samfunnet med størst mulig grad av frihet er den eneste løsningen hvor alle vinner på det. Kanskje med unntak av noen fanatiske venstreraddiser og andre med totalitære drømmer. Men de teller ikke. Totalitære tendenser har ingen plass i et moderne samfunn. Den illiberale tanken om at man må sette hensynet til folk i andre deler av verden foran hensynet til folk i sitt eget land må ta slutt. Bare ved å sikre livskvaliteten til sin egen befolkning i første rekke kan man oppnå et forsvarlig nivå av trivsel, tillit og bærekraft i Norge. Men for at dette skal kunne oppnås kreves det vilje og evne til omstilling. Spørsmålet er bare i hvilken grad dette er mulig på kort og på lang sikt.

annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon