Politiet på plass på Grønland i Oslo, etter nok en knivstikking i 2019. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Sylvi Listhaug og FrP er blitt ubønnhørlig kritisert for partiets innvandringsutvalgs forslag om dobbel straff for kriminalitet i spesielt utsatte områder. 

Mye av kritikken er tendensiøs, og baseres på følelser. Mange er opprørte over at Listhaug, med sine beskrivelser av kriminaliteten i Oslo, knuser deres urealistiske glansbilde av livet i hovedstaden

– Byen min skal ikke få lov til å defineres som kriminalitetens by, for dette er ikke et godt bilde av en by som rommer så utrolig mange andre kvaliteter. Oslo er mangfoldighetens by, og det er byen som skal kjempe for at alle skal ha en trygg og god oppvekst uansett hvilken kant av byen man har vokst opp på, skriver Sarah Lilleberg Safavifard, SVs ungdomskandidat foran kommunevalget i Oslo, i et meningsinnlegg i Dagsavisen. 

Dette er symptomatisk for store deler av stemmene i den virkelighetsfjerne leiren. Det er viktigst hvordan politikere fremstiller virkeligheten. Man blir ikke først og fremst opprørt over hvordan tilfeldig knivstikking, gjengoppgjør og overfallsvoldtekter brer om seg. Man blir ikke først og fremst opprørt av at vanlige folks trygghet er truet. 

Les også: Oslo er ikke en trygg by, og politiet bør ikke føre innbyggerne bak lyset

Image

Det som provoserer disse menneskene er at Sylvi Listhaug snakker om det. Det som opprører dem er at deres uoppnåelige drøm om et harmonisk, multikulturelt samfunn blir trukket i tvil, og det med god grunn. De er mer opptatte av Oslos image som en multikulturell, progressiv høyborg enn de er av vanlige folks trygghet. 

Det kan diskuteres hvor godt dette forslaget om dobbel straff er. Enkelte har ment at dette bare vil kunne flytte problematikken til andre områder. Det er lett å tenke seg at de kriminelle simpelthen vil begå kriminaliteten andre steder, når de vet at det vil spare dem for mye straff, dersom de blir tatt. 

Samtidig har FrP-utvalget konstatert at denne politiske løsningen har gitt resultater i Danmark. Sylvi Listhaug og Jon Engen-Helgheim har besøkt danske utenforskapsområder, og kan opplyse om at beboere der oppgir at de føler seg tryggere. 

Noe må gjøres

Det er uansett hevet over enhver tvil at noe må gjøres for å stagge kriminalitetsutviklingen. Da kan man ikke først og fremst lar seg provosere av andres virkelighetsbeskrivelser. Hvis man ikke ønsker at Oslo skal defineres som kriminalitetens by, må man først og fremst gjøre noe med kriminaliteten. Bare da kan slike merkelapper unngås.

Da kan man ikke bruke tiden på å kritisere de som snakker høyt om kriminaliteten. Da nytter det ikke at Oslo-politikere fra SV bruker sin dyrebare tid på å refse politiet, når de opplyser folk om at barn i Osloskolen truer hverandre med kniv. 

I det fremvoksende multikulturelle Norge seiler tryggheten opp som en av de viktigste politiske utfordringene. Det kan ironisk nok bli døden for multikulturell politikk. For mens venstresiden prioriterer lov og orden vekk, og preges av idéfattigdom når det kommer til trygghetssøkende tiltak. Mens de er mer opptatte av å kritisere de som bekymrer seg, vokser den opplevde utryggheten blant folk flest. 

Problemet er den uholdbare kriminaliteten. Dette er selvsagt for oss konservative, som elsker vårt hjem. Venstresiden skyter budbæreren.