Illustrasjonsbilde. REUTERS/Suhaib Salem
Det er mye som kan sies om både kristendommen og islam, men jeg vil stort sett la det ligge her. Derimot ønsker jeg å rette fokus på hvordan man identifiserer seg selv med sin egen religiøse overbevisning.

Og grunnen til at jeg ønsker å sette fokus på det er det giftige debattklimaet som oppstår så fort Islam nevnes. Vi lever tross alt i 2019, så jeg mener at det må gå an å debattere problematiske sider ved Islam uten at all debatt og kritikk raseres ved de klassiske skjellsordene og stemplingen av meningsmotstandere.

For å sammenligne, la meg starte litt med kristendommen her vi står idag. De aller fleste av oss i Norge som anser seg selv som kristne, er i grunnen veldig sekulære. Vi står fritt til å velge vår egen vei og leve som vi selv ønsker. De aller fleste av oss feirer riktignok jul, påske og koser oss med arbeidsfri ved andre helligdager. Vi drar gjerne i kirken ved bryllup, dåp og begravelser. Mye fordi dette er en del av vår kultur og tradisjoner. Ellers er vi i liten grad et dypt religiøst folk. Og vi identifiserer oss ikke som religiøse når vi omgås omverdenen. Det finnes selvsagt unntak, hvor noen er mer fundamentale og konservative i forhold til religionen. Og det er helt greit så lenge det er frivillig. Dessuten utgjør de ingen fare for samfunnet forøvrig.

Så til islam. Det jeg synes er veldig problematisk er hvordan muslimer flest identifiserer seg selv med islam. Slik jeg ser det, så framstår de fleste muslimer som konservative fundamentalister. Selvsagt i varierende grad, altså noen mer enn andre. Muslimer flest er i aller høyeste grad tro mot sin egen profet og Koranen. Et flertall synes å mene at islams hellige skrifter, Koranen, står høyere enn et sekulært lands egne lover. Og ingen rom for kompromisser heller, da dette direkte strider mot deres egne lover og overbevisning.

Det synes også som at muslimer har et betydelig større behov for å identifisere seg med islam utad i møte med omverdenen. Dette vises kanskje tydeligst på deres egne jenter og kvinner i form av niqab, burka og hijab. Islam har sine egne «prester» som kalles imamer. Men i motsetning til Kristendommen, virker muslimer flest å ha mye tettere bånd knyttet til sine lokale imamer og moskéer. Også i hverdagen. Altså er muslimer flest i langt større grad religiøse og identifiserer seg selv som det.

Les også: Norsk muslim: – Folk forstår ikke vårt forhold til profeten og hvor mye vi respekterer ham

Dette er meget problematisk når det kommer til det å skille mellom person og religion/ideologi. Derfor får vi heller aldri igang noen ordentlig saklig debatt. Når vi forsøker, så er det alltid noen der ute som hevder seg krenket. Det er alltid noen som ikke tåler kritikk, om den er aldri så saklig. Deretter stikker den islamvennlige venstresiden hodet frem og kommer med sine vanlige beskyldninger om rasisme, islamofobi etc.

Og der havarerer all debatt fullstendig. Vi sitter så igjen med et giftig debattklima hvor vi ikke kommer noen vei. Hva kan vi gjøre for å skille muslimen (personen) fra ideologien? Er det i det hele tatt mulig? Hvordan kan vi få i gang en reell saklig debatt med den framtredende venstresiden? Og hva er alt dette tullet med «hatefulle» ytringer? Kan i det minste noen fra venstresiden vennligst definere det for oss, slik at vi vet hva vi har å forholde oss til? Hvor går grensen mellom kritikk og «hatefulle» ytringer?