Under sitt Norgesbesøk berømmet Steve Bannon Fremskrittspartiet, og mente andre populistiske og nasjonalistiske partier hadde noe å lære.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
Han utdypet dette med henvisning til forskjellene på å være i opposisjon og posisjon. Sistnevnte krever kompromiss, fordi man ikke har flertall alene.
Dette er i og for seg en selvfølge, og det sier ikke all verden at et parti inngår kompromiss. Kriteriet må være hvor mye man må gi. Det som taler for at Bannon har rett, er at Frp holdt bra stand i 2017 sammenliknet med i 2013. Men de siste målingene indikerer muligens at noe ikke har gått helt så bra som Bannon vil ha det til.
Som utlending føles det gjerne riktig å gi skryt til vertskapet, og Bannon identifiserer med rette Frp som mest nærliggende norsk «deltaker» i hans globale allianse av populister og nasjonalister. At hans forståelse for Frp og norsk politikk ikke er den grundigste, er vel intet stort sjokk.
Hvorvidt han ville gitt like mye skryt om han visste de faktiske forhold, er en annen sak. Kun Ulf Leirstein av Frperne på Stortinget turde i sin tid å gi støtte til Donald Trump. Det er også de i partiet som har distansert seg fra Resett. Så alt er ikke helt på stell.
Men Bannons poeng er likevel verdt å ha mente. Det er en ting å være i opposisjon, og noe annet å være i posisjon.
Sistnevnte er ikke enkelt.
[/ihc-hide-content]