Hvert fjerde minutt dør et menneske av slangebitt. Verdens helseorganisasjon WHO og britiske Wellcome Trust vil halvere antall dødelige slangeangrep innen 2030.
Mandag starter Verdens helseorganisasjons årskonferanse i Genevé i Sveits og varer til 28. mai. I forkant av konferansen har ett av søkelysene blitt rettet mot slangebitt på verdensbasis, et relativt lite omtalt problem, omfanget og all tilgjengelig informasjon tatt i betraktning.
I tillegg til at svært mange dør av bittene er det flere hundre tusen mennesker som hvert år invalidiseres av slangebitt. Dette er ofte fattige personer, hvis framtid for alltid vil være preget av det ene, skjebnesvangre bittet.
Antall døde og invalidiserte skurrer når man vet at de mest alvorlige slangebittene kan behandles om det er utdannet helsepersonell og effektiv motgift tilgjengelig.
Slangeekspert David Williams jobber med å samle inn slangegift for WHO for å utvikle nye behandlinger. Han har selv blitt bitt seks ganger.
– Den første gangen var det ganske skummelt, siden jeg visste hva jeg hadde i vente. Det føltes som om hånden mi hadde blitt knust av en hammer. Mitt siste bitt hadde vært dødelig om jeg ikke hadde hatt med meg medisinsk utstyr, slik at vi kunne behandle det. De aller fleste ofre har imidlertid ikke den luksusen, påpeker han overfor BBC News.
Det største problemet i verden er nettopp dette – tilgangen på effektiv motgift. Å produsere motgift er en omstendelig prosess, ettersom man fremdeles benytter samme metode som man har gjort de siste hundre årene: Gift tappes av slanger, en svært liten mengde injiseres i sau eller hest som så bygger opp antistoffer. Disse hentes deretter ut av dyret ved at man tapper blod i runder fra dyrene.
Det ferdige produktet er dyrt, både fordi prosessen er tidkrevende og omstendelig, men også fordi den krever kompetent personell med den store risikoen det er å fikle med slangene.
En annen enorm utfordring er at svært mange slangebitt finner sted i grisgrendte strøk, jungelen og ødemarka, langt fra hjelp. Selv om man klarer å kare seg til nærmeste sykehus eller helsestasjon, er det ikke sikkert at de har den rette motgiften der. Til og med om de har den riktige motgiften inne, er det ikke sikkert de har mange nok doser. Det blir derfor ofte nødvendig å amputere noe for å redde liv.
– Mange av dem som rammes lever allerede i fattigdom og konsekvensene av et slangebitt blir ofte at de synker enda dypere ned, hvis de i det hele tatt overlever, sier David Williams.
Wellcome Trust satser 80 millioner pund, nesten 900 millioner kroner, på å øke tilgangen til effektiv behandling. Sammen med WHO er målet å halvere antall dødelige slangebitt på verdensbasis innen 2030.
Williams er optimist etter å ha økt innsatsen på Papua Ny-Guinea og sett resultater der. I 2003 døde hvert fjerde barn som var bitt av slange i landet. Etter prosjektinnsats der er andelen nede i ett dødsfall per 50. bitt.
– Det er ikke akkurat hokuspokus. Det handler om å få utplassert rett motgift i rette mengder, trene helsepersonalet og å ha et engasjert lokalsamfunn som er klar over problemet og hva man kan gjøre, sier Williams.
Fakta om slanger og slangebitt
* Om lag 2,7 millioner mennesker blir bitt av giftige slanger hvert år, hvorav mellom 81.000 og 138.000 dør og rundt 400.000 blir invalidisert, de fleste på grunn av amputasjoner.
* Det finnes over 600 slangearter, de deles inn i viperidae (hoggormer) og elapidae (giftsnoker).
* Blant viperidaeartene er europeiske hoggormer, inkludert den norske, som er den eneste giftige slangen i Norge. Elapidae er svært giftige og finnes i tropiske og subtropiske områder over hele verden.
* Den australske taipanen regnes for å være verdens giftigste slange, der giften fra én slik innlandsslange kan være nok til å ta livet av 1.100 mennesker.
* Slangen som faktisk tar flest liv er imidlertid Russels hoggorm, som forårsaker svært mange dødsfall på Den indiske halvøya, men lever også i mesteparten av folkerike Sørøst-Asia, det sørlige Kina og Taiwan.
Kilder: WHO, TT og NTB arkiv