Klassekampen bemerker i en artikkel at Steve Bannon virket mindre opptatt av islam enn tilhørerne på foredraget i Document-regi 13. mai.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
På et spørsmål fra salen, svarte han:
– Jeg er ingen islamofob. De muslimske landene er naturlig allierte i kampen mot radikale islamister
Hege Storhaug tok ordet og introduserer seg som «den mest islamofobe personen i Norge».
– Hvorfor er du det? spurte Bannon.
– Fordi jeg skrev en bok som heter «Islam den 11. landeplage».
– Veldig subtil tittel, sier Bannon da.
Tidligere stortingsrepresentant for Frp Øystein Hedstrøm ber om noen oppmuntrende ord om hvordan bekjempe radikal islam. Men ifølge Klassekampen er Bannon «mest opptatt av å hylle Norge for å si nei til EU i 1994».
Etter foredraget inviterte Document.no inviterte en samling akademikere, skribenter og bloggere til middag i kjelleren, hvor det er et standsmessig selskapslokale ofte brukt av militærtopper, ministre og kongelige, skriver Klassekampen i en annen artikkel. [Ingen fra Resett var invitert, red.anm]
– Selskapet var stort sett enige i spørsmål om økonomisk nasjonalisme, grensekontroll og kritikk av globale eliter. Men i spørsmålet om islam skilte selskapet lag, heter det.
Bannon skal ha omtalt koranbrenning som «This is for loosers», og han overlot til assistenten sin å ta imot et eksemplar av Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage». Journalisten Jon Hustad opplevde det som en avvisning, skriver Klassekampen.
Kommentar
At Bannon er mindre opptatt av islam som en trussel enn europeiske motstykker, det han omtaler som «populister og nasjonalister», er naturlig. Bannon er amerikaner, og en pådriver for prioriteringen av nasjonale interesser. Og islam er rett og slett ikke en så prekær trussel mot USA som det er mot deler av Europa.
Det skyldes flere ting, både antall som allerede har kommet, en mindre raus velferdsstat og geografi. USA grenser ikke opp mot muslimske kjerneområder. De kan velge bort innvandring av muslimer. I Europa derimot, har islam allerede fått det som fremstår som et permanent og voksende fotfeste.
Bannons utsagn om at muslimske land er naturlige allierte i kampen mot radikale islamister er muligens korrekt i en global ramme. Det er ikke realistisk i overskuelig fremtid at verdens 1,6 milliarder som ser seg selv som muslimer, kommer til å kalle sin tro og identitet noe annet enn islam. Dermed er det mer sekulære krefter, nominelt «muslimer», som må ta kampen mot den opprinnelige, radikale islam.
Problemet for Europa er todelt, for det første at de muslimske landenes egen kamp mot islam i beste fall tar lang tid, og mer sannsynlig ikke vil lykkes i grad.
Det andre er at politiske ledere i muslimske land kan tenkes å prøve å eksportere egen befolknings religiøse fanatisme til den muslimske befolkningen Vesten for å lette trykket hjemme hos seg selv. For USA er dette en blek trussel fordi det er så få muslimer prosentvis i landet, kun 1,1%. I Norge er tallet snart 5% og i deler av Oslo over 30 %.
Det er uvisst hvor mye Bannon i det hele tatt har satt seg inn i islam. Men selv om han deler Hege Storhaugs underliggende analyser, er det flere vektige grunner for ham til å distansere seg fra de som har islam øverst på listen over bekymringer. Blir man først knyttet til islamkritikk, kan det bli vanskelig å få innpass i mange sirkler.
Særlig for en amerikaner.
[/ihc-hide-content]