Ramadan er godt i gang og over hele verden har troende muslimer satt av måneden til å faste, be, reflektere over og praktisere sin tro.
En gang i tiden hadde vi i vesten en lignende tradisjon kalt fasten. I dag er det ikke mye igjen av fasten, den siste levningen vanlig praktisert i dag er fastelaven. Det sier mye om veien samfunnet vårt har tatt at vi har kvittet oss med den krevende delen av øvelsen (selve fastingen), men holdt fast ved fråtseriet. Som med det meste annet ønsker vi først og fremst tilfredsstillelse og helst uten å jobbe for den.
Ramadan er beundringsverdig
Det er beundringsverdig at så mange av muslimene i verden holder fast ved Ramadan. Mens mange nordmenn vil ha store problemer med å avstå fra godteri i hverdager, klarer så og si en hel kultur å avstå fra mat hele dagen. I en måned.
Ramadan er en øvelse som krever at de troende utøver selvkontroll, trener opp disiplinen og i tillegg bidrar til å flytte tankene fra det verdslige og over på religion og kultur. Dette er noe vi i vesten sårt trenger, for i jakten på ubegrenset frihet og nytelse har vi ofret verdier som disiplin og selvkontroll. Den som er uenig trenger bare å ta en titt på statistikkene som omhandler kredittkortgjeld.
Les også: Flere islamkritikere distanserer seg fra Koranbrenning
Det skrives kanskje ikke så mye positivt om muslimer eller islam her på Resett, men selv om det er ting å kritisere så betyr ikke det at det ikke er ting som bør prises også. Ramadan og de som klarer å gjennomføre deres versjon av fasten er utvilsomt en av disse tingene.
På tide å gjenoppta fasten?
Jeg tror det vil være vanskelig å overtale gjennomsnittsnordmannen til å gjenoppta fasten. Det finnes alt for mange gode argumenter mot det. «Mat er godt», «Jeg blir så slapp hvis jeg ikke spiser», «Hvis jeg er sulten, blir humøret så dårlig».
Det finnes mange unnskyldninger for å la være å gjennomføre en faste, men innerst inne tror jeg det som veier tyngst er at de fleste ikke er helt sikre på om de har disiplin nok til å utøve selvkontroll en hel måned. Hva det sier om vår egen kultur, overlater jeg til den enkelte å avgjøre.