Abortdebatten er preget av føleri. Terminering av svangerskap er blitt feministenes kampsak nummer én. Men dette handler ikke om kvinners rettigheter.
Abortdebatten durer videre som alltid, den dukker stadig opp, både i Linn Rosenborgs radikalfeministiske skriverier, og nå i forbindelse med EU-valget. Svenske Centerpartiets leder Annie Lööf synes ikke man skal fjerne muligheten for voldtatte 10-åringer å ta abort, og selger det budskapet i en post på Twitter.
Når man setter det på spissen på den måten, er det jo vanskelig å være uenig. Jeg mener faktisk det bør være mulig for en 10 år gammel voldtatt jente å få abortere om hun er voldtatt. 10 år gamle mødre er sinnsykt fenomen. Og da har vi ennå ikke snakket om eventuelle helsemessige komplikasjoner ved å føde barn i en så ung alder.
Les også: Jeg angrer på at jeg tok abort
Aparte scenarioer
Men, hvor ofte finner dette egentlig sted? Hvor frekvent er det at 10-åringer blir gravide etter en voldtekt? Selvfølgelig er ett tilfelle alltid ett tilfelle for mye. Men abortforkjemperne gjør alltid dette, de konstruerer de mest aparte scenarioene for å forsvare noe som går mye lenger enn det de indikerer når de snakker som de gjør. De snakker konstant om voldtekter og svært unge jenter.
Et sjeldent unntak, eller et ekstremt tilfelle, er ikke et argument for at det skal være helt greit alltid at friske kvinner i voksen alder, som kun mener at det ikke passer for dem å bære frem barnet de har har produsert av fri vilje, å terminere svangerskapet sitt, og rent faktisk terminere et liv?
I et videoklipp fortsetter Annie Lööf med den sedvanlige, men avslørende frasen om at hun og Centerpartiet vil stå opp for kvinners rett til å bestemme over egen kropp.
Hysteriske radikalfeminister
Dette er ikke så lett å si pent. For dette med abortrett er så sementert i feministbevegelsen, og det er liksom bare opplest og vedtatt at det dreier seg om kvinners rettigheter. Men det er uetisk, feministene vet det, og det er derfor de er så hysteriske på det.
Det er interessant å høre hva feminister tenker om når livet begynner. Ved fødselen er det mange som mener. Noen mener virkelig også at man skal kunne abortere barn helt frem til barnet har kommet ut. Tenk litt på det. Barnet har hjerterytme, anatomi og følelser under graviditeten, det vet vi. Hjerterytmen kommer tidlig, lenge før dagens abortgrense.
Om kvinnen hadde myrdet barnet på en eller annen måte like etter fødsel, hadde det vært mord. Blir det samme barnet, med den samme hjerterytmen, myrdet i livmoren, er det helt innenfor, og til og med en kvinnes rettighet, en kampsak for «kvinnesaksforkjempere».
Utvider man abortretten enda mer, slik at man kan abortere frem til fødselen, slik noen feminister vil, blir det bisarre ved dette scenarioet enda tydeligere.
Uvilje mot fakta
Denne debatten har vært preget av følelser altfor lenge. Det handler om en uvilje mot å ta innover seg fakta som klart og tydelig indikerer at abort er uetisk, og bør begrenses til tilfeller der kvinnen selv kan miste liv eller helse, og ved alvorlige, traumatiserende voldtektssaker. Det må i alle fall begrenses. Man kan også adoptere bort barn man ikke kan ta vare på. Veldig mange skikkelige folk kan ikke få barn selv.
At livet begynner ved fødselen bygger ikke på noe vitenskapelig faktagrunnlag. Det er en kontinuerlig prosess, som starter ved unnfangelsen. Det prestisjetunge universitetet Princeton er enig med meg. Barnet får raskt egne, selvstendige følelser og egen anatomi. Det er ikke lenger et spørsmål om kvinnens bestemmelse over egen kropp, for det er faktisk et annet individ inne i bildet, og det må veies inn, i stedet for å bli ignorert.
Vi har legalisert og normalisert det ta livet av friske babyer, bare fordi «det ikke passer». Jeg klandrer ikke kvinnene, fordi de er blitt fôret med løgner om at dette er helt greit og til og med moralsk riktig. Men likevel undrer jeg; hvorfor er det bare noen få av oss som ser hvor makabert det er?