Barnetoget går oppover Karl Johans gate i Oslo 17. mai. Foto: Kyrre Lien / SCANPIX .

Siden vi lever i en periode der fraser dominerer i det politiske og ideologiske landskapet, kan det være greit med litt hjelp og trøst for dem som nå sitter og knoter med korrektur og oppfriskning til en 17.mai-tale som allerede er for gråfarget av tidsånden? Her følger noen gratis tips i sakens anledning.

annonse

Husk friheten, glem freden!

For at fredsfrasene ikke skal utarte til ren drodling bør nok enhver som står på frihetens og demokratiets plattform kjapt lese seg opp på viktige historiske kontekster, som av en eller annen grunn har falt ut av norske skolebøker, og enda mer fra pensum ved universiteter og høyskoler. Selv ytringsfriheten, i demokratiets egen støpeform, er truet i det vi har kommet frem til 17. Mai 2019!

Den udefinerte freden er faktisk dødelig: Du kan sulte sakte i hjel i et fangehull eller en konsentrasjonsleir, eksempelvis for politiske fanger og annerledes tenkende for øvrig – og fortsatt ha rikelige doser av fred rundt deg. Vi kan allerede i denne passasjen trekke den slutning at ordet «fred» ikke kan bli stående alene, uten å bli fylt med innhold – knyttet til et annet ord: Frihet!

Frihetens banemenn maskerer ofte sine prosesser under den politiske radaren, og bruker konsekvent «kapitalismen» synonymt med demokratiet. Så, la deg ikke lure av dem som nå igjen, på betryggende avstand til Berlinmurens fall, lanserer den ene politiske maskeraden og kampanjen etter den andre; der mye dreier seg om rene doktriner der ytringsfriheten – symptomatisk nok – blir forsøkt kneblet. Oppløpene kjennetegnes nemlig også på fatalt manglende toleranse og respekt for kritikere.

Kort historikk

Den største katastrofen i forrige århundre var folkemordet i sovjet-russiske GULAG-leire, der mellom 50 og 100 millioner døde. Det hele som en funksjon av et totalitært konsept som radikaliserte store deler av verden, inklusive Kina og Asia for øvrig. Med den følge at den kinesiske diktatoren Mao også gjennomførte folkemord med 50 millioner døde, henholdsvis under vignetten «Det store spranget» og «Kulturrevolusjonen».

Fraser om fred og «mellomfolkelig forståelse» ble pumpet ut i massiv propaganda mens folkemordene pågikk.

Les også: Mye av det gode i verden er drevet frem av hel- og halvraringer

Stalins rival, Hitler, var først allierte da andre verdenskrig startet. De var sammen om å kneble Polen og også da et fatalt uforberedt Norge ble angrepet av Hitler-Tyskland 9. april 1940. Stalin gratulerte Hitler i eget telegram etter angrepet på Norge. Siden Stalin i sin massive propaganda erklærte at krigen var «kapitalistenes krig», og beordret sine meningsfeller om å holde seg i ro, samtidig som fredsfraser ble lansert i massiv propaganda – smittet dette snart over på holdningen til Hitler også: Internasjonale sosialister og gammelkommunister i Arbeiderpartiet ble passiviserte, ideologisk og mentalt dopet av Stalin.  Hitlers nasjonalsosialistiske konsept hadde betydelige likheter med Stalins opplegg, både i teori og ikke minst i praksis.

Hitlers nasjonalsosialistiske konsept kom som en variabel innen den totalitære familien; som et nytt hode på det totalitære trollet, bare med et mer uttalt jødehat. Jødeutryddelsen bidro til å gjøre Hitlers oppsett mer eksponert enn rivalen(e) i øst, rundt Stalin. Hitler ble som kjent nedkjempet av de allierte i 1945, og fikk med dette ikke så lang tid på seg med sine grusomme ødeleggelser -som sin rival Stalin og hans klone med mer eksotisk maske i Kina, med navnet Mao. Sistnevnte var behørig opplært og ideologisk skolert nettopp av russiske KGB, eller NKVD, som det tidligere het, før den samme Mao la ut på sin store marsj til Peking.  Det var nettopp NKVD/KGB som administrerte GULAG-leirene i Russland og Øst-Europa. Leire som til forveksling lignet Holocaust-leirene i hele sin utforming.

Sosialismens maskerader

«Klima» og «miljø» har blitt til nye frase-ord som langt på vei har erstattet fredsbegrepet. Men se, heller ikke disse begrepene kan stå alene! Dersom du ikke har holdt deg våken i forhold til det ovenstående, det totalitære konteksten som fortsatt kaster lange skygger inn i vår samtid, vil du lett ramle i klimafella, som egentlig er en ny doktrine. Når nye «sannheter» lanseres på denne måten skal en være på vakt under frihetens merke: Hadde det hele vært sunt og godt vitenskapelig fundert, hadde man selvsagt tålt kritikk og fått en åpen diskusjon – i møte med svermen av løse påstander som slynges ut med stor følelsesmessig ladning. Tusenvis(!) av NGO-organisasjoner er nå med i denne kampanjen.

På nettsiden til Naturviterne, har forbundsleder Dagfinn Svadberg Hatløy lagt ut en kommentar til en rapport som ble lagt frem i FNs Naturpanel (IPBES), 6. mai i år.  Det heter innledningsvis i Hatløy’s innlegg at han formidler en ’kommentar’. Egentlig dreier seg om en nokså steinhard, uvitenskapelig, doktrinær, politisk og ideologisk programerklæring i verste kampanjeånd fra klimakrise-hypokondernes rekker. Her er innledningen til Hatløy, som allerede innledningsvis – med religiøse islett – gjør knefall for FNs Naturpanel:

Gjennomgripende samfunnsendringer må til skal vi klare å restaurere og beskytte naturen vår, ifølge Naturpanelet.

Hvordan skal vi få til dette, og tar vi det på alvor i vårt eget lune reir her i Norge? Vi, naturvitere, har alle muligheter til å bidra med kunnskap og løsninger for en mer bærekraftig utvikling. Samtidig må vi tørre å se på vårt eget levesett og forbruk, ikke minst i den vestlige verden, der Norge er høyt på pallen i forbruk og velstand.

Her kom egentlig et drivende godt eksempel på dommedags-spådommer, som liksom venter om vi ikke underkaster oss doktrinenes svarte ryttere! Som vi jo allerede har fått vite, etter at det er pumpet ut på døgnbasis i gammelmedia de siste årene: Det er først og fremst den «menneskeskapte klimakrisa» som truer artsmangfoldet nå, dermed basta! Og stakkars den som måtte våge seg utpå med kritisk bemerkninger. Vedkommende risikerer snart å bli hentet av politiet. Der står og går ytringsfrihetens voktere i dag: I politibiler.

Klima-doktrinen må følgelig sees mer kritisk. Den har definitivt kommet inn gjennom våre folkevalgte organer. Doktrinen vi står overfor bærer i seg alle kjennetegn på manipulering og ideologisk spill, da den (klima-doktrinen om CO2-utslipp) ikke lar seg operasjonalisere i et demokratisk samfunn uten at samfunnssystemet legges om radikalt. Det igjen fordrer et særdeles sterk, sentralisert statskontroll, samtidig som enda mer makt nødvendigvis må overføres til den samme Staten. Vi har lov å spørre undervis – hvor det ble av pulsen i demokratiet, hvor kritikerne skal slippe til med den største selvfølge?

Og hvor er vi så plassert som opposisjon – stadig under n slik prosess, et slikt system og et slikt regime? Det hele, konseptet og doktrinen, fordrer en ekstrem omlegging av alle sider av det samfunn vi kjenner i dag. Hvor peker signalene: Jo, i retning av Stalins planøkonomi. En sikter inn mot alle former for logistikk, og mot det meste som får dagens demokrati til å fungere og henge sammen. Igjen: Det dreier seg om å berede grunnen – rent ideologisk – for en sosialistisk prosess, med klare ekko fra eurokommunismen, kulturmarxismen og fascismen. Postmodernismen er en del av maskeraden. Den favner alt fra det vi skal spise til en forferdelig arkitektur, som blir lansert som «moderne». Det gjelder nemlig å rive seg løs fra alt som kan minne om tradisjoner og fortid.

I vår tid har gammelkommunistene flokket seg i partiet som Miljøpartiet de Grønne, (MDG). Det er selvsagt fordi det er der de nå ser nye muligheter for å få rullet ut Stalins betong-kommunisme bak fasaden. Nettopp derfor er også så veldig mye som før var ildrødt blitt farget grønt de siste 30 årene!  SV er i sin helhet tuftet og formet på en eurokommunistisk plattform. Arbeiderpartiet er i sin tid bygd som en mykversjon av Stalins betong-kommunisme, men ellers med alle elementer av statsforherligelse, sentralisert makt og sammensmelting av fagforeninger, parti og media som vi har sett i alle sosialistiske samfunn. Når så borgerlige partier kommer innpå en periode, er de vokst opp i et samfunn der der de fleste statsbærende organer er tuftet på Arbeiderparti-ideologi! Mange politikere tror rett at det bør være sånn, og slik fortsetter elite-tendensene selv under borgerlige regjeringer, skremmende nok.

En står med andre ord overfor nok en godt organisert prosess og kampanje i ren Goebbels-stil – med sine gjentagelser og sterke følelsesmessige appell – der en gjennom miljø-fraser om klima og annet i samme temafelt nå høvler løs på det som er av kritikere, men helt samtidig med entydig brodd mot det private næringsliv, mot bøndene (jf. Stalins kulakk-forfølgelser) og mot det enkelte mennesket. Det siste dreier seg nå i stor grad om å kneble ytringsfriheten i fortsettelsen. En skal nemlig forme det det «nye menneske»; intet mindre. Ekkoet fra det totalitære mørket er tydelig nok for dem som gidder se kritisk på klima-kampanjen som nå pågår.  Men farlig mange folkevalgte er så langt kommet inn i elitenes komfort sone, at de velger det enkleste: Viderefører frasene om klimakrise og en udefinert fred, til forsteinelse og fortapelse, i en nasjon som er så naiv at det isolert sett er et faresignal.

Les også: NRK-journalister hevder ransbølge skyldes at innvandringspolitikken er for streng

Sosialismen har fått feste

I alle samfunn, som Norge, der kommunistisk og sosialistisk ideologi har fått feste over tid, og nesten i bokstavelig forstand er støpt inn i nasjonalregnskapet –vil det oppstå et kjempestort byråkrati, der ett eller to partiet i samspill smelter sammen med Staten, samt toneangivende fagforeninger og media.

Infiltrasjoner fra celler og partikadre som har kontinuerlig fokus på media(makt) for øvrig, trigges av døgnbaserte behov for propaganda – og kontroll. En har behov for å formidle bestemte budskap, også for å konsolidere og styrke sin egen makt. Komfortsonen er etter hvert så bekvem at en vil være der lengst mulig, helst uten for mange forstyrrelser.

I lille Norge er det nå over 900 000 offentlige ansatte; langt de fleste av dem har klumpet seg sammen i indre Oslo, og er for en stor del organiserte i fagforeninger der rødfarge og knyttnever fortsatt preger både symbolikk og formspråk, samt (ideologisk) fundament og rammeverk. Ved årets kommunevalg er Arbeiderpartiet sikret over 10 millioner i direkte støtte fra LO. Denne massen av «arbeidere» er med andre ord for lengst kontrollert og retningsstyrt. En kjører etter en politisk agenda som du og jeg nødvendigvis ikke er en del av. Aner vi konturene av konsentrasjonsleirene som venter på oss?

På grunn av at Norge har hatt en klart dominerende statskringkasting (NRK) siden 1930-årene og samtidig  har ett av verdens aller mest statssubsidierte medier godt (og vondt) inn i et nytt årtusen – oppstår en politisk disiplinering. Makteliten vil selvsagt forsvare dette helt sære og nokså uhyggelige oppsettet, i den grad at selv det ene borgerlige partiet etter det andre begynner å flakke med blikket når de først har fått makt: De befinner seg i en formidabel komfortsone i indre Oslo, på romstore kontorer og har opp til flere kredittkort som aldri går tom. Hvorfor skulle mennesker fra en slik posisjon reise seg, ta på seg lusekofte og bli systemkritikere i retning av mer frihet for oss vanlige dødelige? Det er noe som heter at «bordet fanger».  Vel, la oss støtte alle dem som våger å rive seg løs!

Multikulturdoktrinen

Vi står overfor det paradokset foran en 17. mai at det nettopp er den nasjonalismen som gav Norge reell frihet og demokrati ut på 1800-tallet som nå desperat forsøkes kneblet. Gjennom sinnrik retorikk blir nasjonalistiske uttrykk som gav oss frihet og selvstendighet gjort til noe Hitler stelte med, og som jo førte til Holocaust. Det er og blir bare tull!

Hitler var sosialistisk orientert. Han ville ha ett parti, en sterk stat, mye politi og massiv ensretting og spedde i tillegg på med en stadig mer rasistisk variabel i sitt beksvarte totalitære prosjekt. Intet av dette harmonerer med den nasjonalisme som gav oss 17. mai! Den nasjonalismen pekte mot et pulserende demokrati, samt mer frihet for det enkelte mennesket.

Historien om legmannsbevegelsens far,  Hans Nielsen Hauge, får stå som en lysende påminnelse om dette. Men vi skal heller ikke glemme flere bondehøvdinger, og kvinner som Camilla Collett, som etter hvert slo i bordet og reise seg når elitens grep igjen hadde blitt for stort og klamt ut på 1800-tallet.  Derfor er den gjentatte «hitlingen» vi ser hos kampanje-stormerne bak multikultur-doktrinen og klimakrise-doktrinen, bare en gjentagelse av Stalins forsøk på å gjøre alle toneangivende ledere i frie, vestlige demokratier til «fascister». Dette for å røyklegge og hvitmale sitt eget grusomme, totalitære prosjekt under konsept kalt internasjonal sosialisme.

Multikultur-doktrinen i spill

Helt grunnleggende i den internasjonale sosialismen som jo sitter i tykke lag også i eurokommunismen og kulturmarximen – er fraser om «likhet» i kontrollmodus: Folk skal gjøres «like» for å løsrives fra den forhatte «kapitalismen» (Les: demokratiet), «brorskapet» som så kommer i fortsettelsen skal få folket/arbeideren til å løsrive seg fra sin kulturelle plattform, fra sin kjernefamilie, fra sin egen historie (!) slik at vedkommende kan formes i et nytt bilde! «Det nye mennesket» som så kommer ut i den andre enden er intet mindre en et redskap under en relansert, fascistoid marxisme, der postmodernismen introduseres rigges bit for bit. Sistnevnte er intet annet enn en del av samme maskerade!  

I dette bildet er alle tilsynelatende «like». Det virker hyggelig nok, ved første øyekast. Men her kommer prinsippet om multikulturen inn som en hendig redskap: Ved å sidestille Islam med Kristendommen kan en i bakkant bruke det ene som slegge mot den andre, i splitt- og hersk-perspektiv. Samfunnet polariseres, forutsigbart nok. Folk settes opp mot folk, religion mot religion og ideologi mot ideologi. Dette vet kannestøperne bak prosessen som kjøres!

Les også: Multikultur–doktrinen tåler ikke opposisjon

En får i det følgende en periode med mye politisk uro, der demokratiet snart vil slite. Ved å vise til «universelle menneskerettigheter» kan alt som er av hjemlig rammeverk tilsynelatende glemmes. Norske tradisjoner, norsk kultur og kulturarv skal vike, vi skal helst ikke ha noen sanger å synge lenger. Det kan virke støtende, nemlig. Snart går absolutt alle rundt og føler seg krenket. Under slike forhold er det at demokratiets banemenn selger inn sine konsepter til nye generasjoner, gjennom sine maskerader og sinnrike doktriner.

Veimerkene blir forsøkt fjernet

Kjernefamilien skal brytes opp gjennom kjønns-kampanjer og «alternative» opplegg på rekke og rad, der vi i forvirringens tid skal sitte og stirre ned i tastaturet på våre mobiltelefoner, og helst ende opp som salatspisende veganere med spiseforstyrrelser og andre psykiske skavanker. Det nye mennesket skal formes, nemlig. Nærmere fascismen er det knapt mulig å komme å komme. Det er dette som er reell ekstremisme i vår tid!

Alle veimerker er snart fjernet, offisielt av hensyn til «de andre», altså multikulturen. Stadig slik de gamle kannestøperne ville ha det, i den totalitære familien. Og nettopp slik blir likhets-idealene til en del av et retorisk og psykologisk spill, som definitivt ikke handler om frihet, men om mer ensretting og et mellomspill med politisk polarisering og et politisk kaos alle trollene i den totalitære familien er så avhengig av. Dette, som en del-prosess for endelig å sikre seg makt ved å omgå demokratiske spilleregler.  I dette oppløpet aksepteres ikke opposisjon, fordi prosessen er anti-demokratisk.  

Demokrati i frase-land

Det norske demokratiet er i ferd med å stivne, inn i et nytt århundre – under sinnrike fraser og velregisserte, overnasjonale kampanjer som stadig snevrer inn friheten til det enkelte mennesket.  Hvor er de folkevalgte, egentlig? Vi ser alt for ofte at den politiske dagsorden i dette landet er i hendene på kampanje-utøvere og politiske kommisærer i sentrale redaksjoner. Det er så en kunne savne skikkelser som Hans Nielsen Hauge og bondehøvdinger som reiste seg og slo i bordet, og så gjennom sitt virke fikk jekket ned elitene ettertrykkelig.

Hvorfor er det så frenetisk jakt på dem som uttrykker seg mot det nevnte? Rett og slett fordi en sabler ned motstanderne på en råtten måte, slik totalitære krefter til alle tider har holdt det gående!

Alle dem som er i opposisjon til klimakrise-doktrinen og den relaterte multikultur-doktrinen blir nå forsøkt isolerte, stigmatiserte og stemplet ut som høyre-populister, høyre-ekstremister, rasister og eksponenter bak «hatfulle ytringer». Ny-disiplineringen bak dette blir håndhevet av kadre og celler som politisk og ideologisk ligger så langt ut til venstre at enhver som forsøker å passere dem risikerer å bikke utfor kanten.   

Omsatt i prosess betyr dette at du og jeg risikerer å bli hentet av politiet og fengslet i Norge i 2019, ikke bare fordi vi har uttrykt oss uheldig, men fordi vi rett og slett har feil meninger!

Så langt, og så kort, har vi kommet i det vi snart spaserer inn i nok en 17. mai. Nettopp derfor blir uttrykket og begrepet frihet så umåtelig viktig. Vi må samle oss mer og bedre og få demokratiet til å pulsere igjen. Vi må slå ring om dem som våger å reise seg, rive seg løs og bidra i nettopp den prosessen. La dette stå som en impuls til alle dem som nå sitter og finpusser sin 17. mai-tale! Og egentlig alle dem som skal høre på 17.mai-taler også.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.