Det er merkelig at ikke venstresiden gjenkjenner hvordan tilhengere av folkestyre og selvstendighet blir demonisert og brunstemplet.
De som husker EU-avstemningene i 1972 og 1994, kan minnes hvor skarpt det politiske klimaet var. Norsk politikk var i etterkrigstiden for det meste en nokså søvnig affære. Arbeiderpartiet loset oss gjennom 50-60 og 70-tallet, med noen få pauseinnslag fra borgerlige innsteppere, aldri lenger enn fire år av gangen.
Da EU ble tema for andre gang i 1994, hadde dette forandret seg. Noe av grunnen var at norsk politikk tilspisset seg med oppgjørene mellom Gro og Kåre gjennom 80-tallet, selv om disse foregikk ganske gemyttelig sammenliknet med moderne standarder.
Men med EU-debatten i 1994, fikk vi inn et annet alvor i norsk politikk. Samfunnsdebatten ble polarisert. Det dreide seg på den ene siden om borgerlige politikere og etablerte sosialdemokrater som spredde påstander om hvor galt det ville gå om Norge ikke sluttet seg til EU, og på den andre siden EU-motstandere som med sterk røst hevdet at det å gå inn i EU ville innebære å gi fra seg nøkkelen til egen dør.
En som fikk merke dette var Anne Enger Lahnstein, Senterpartidronningen som ble den store ledestjerne i kampen mot norsk EU-medlemskap. Hun holdt frem sentrale norske verdier som at det skal være kort vei mellom folket og makten, selvråderett og råderett over egen jord, fisk og naturressurser.
Hennes sterke posisjon førte også til at hun fikk kraftige anklager mot seg. Hun ble brunsvertet og anklaget for å være rasist og fremmedfiendtlig, selv om innvandring aldri var noe sentralt tema i EU-debatten i 1994.
Et eksempel var en brosjyre fra Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) der hun ble fremstilt som nazist. Hun ble avbildet på en løpeseddel sammen med et bilde av SV-leder Erik Solheim og høyreekstremisten Arne Myrdal, med teksten «Nasjonal samling mot EF».
På løpeseddelen kunne man lese blant annet følgende:
«NEI-kameratene maner til nasjonal samling mot EF-medlemskap. Med proteksjonisme, fremmedfrykt og egoisme, går korstoget inn i menneskesinnets skyggeside.
«Forførende folketalere samler nasjonale sosialister, og gir begreper fra en svunnen tid ny mening.»
Lahnstein fikk også drapstrusler da hun i 1990 nektet å støtte regjeringen til Jan P. Syse som ville overgi vår suverenitet til Brüssel. Det førte til at hun fikk drapstrusler og trusler om at foreldrenes gård på Trøgstad skulle brennes.
Likner på dagens EU-skeptikere
På den tiden var venstresiden dominerende blant EU-motstanderne. Men argumentene de bruker er tilforlatelig like dagens EU-skeptikere, som ventes å gjøre et brakvalg under årets EU-valg.
Denne helgen blir en ildprøve for politikere som Italias innenriksminister Matteo Salvini og den britiske Brexit-generalen Nigel Farage.
Deres måte å argumentere på er ikke vesentlig annerledes enn Anne Enger Lahnsteins. De er skeptiske til en EU-elite i Brüssel som mangler bakkekontakt og lever i sin egen boble. De er skeptiske til hvordan EU påtvinger europeiske land stadig flere reguleringer og hvordan den vanlige borger blir maktseløs overfor et fjernt byråkrati mange tusen kilometer fra hjemstedet.
Matteo Salvini snakker for eksempel ofte om at han vil ha «mer selvråderett over egen økonomi». Dette er kjente toner fra EU-kampen i Norge.
Det som har forandret seg fra 1994, er selvsagt den høye innvandringen til europeiske land som har pågått i flere tiår og toppet seg med flyktningkrisen i 2015.
Der EU-skeptikere og EU-motstandere på 90-tallet snakket om selvråderett, har også det å kontrollere sin egen innvandringspolitikk og selv kunne bestemme hvem som skal og ikke skal få bo i de europeiske nasjonalstatene blitt et sentralt tema. Mange eksperter mener for eksempel at innvandring var en helt sentral grunn til at britene stemte for Brexit – og sannsynligvis kommer til å stemme for det en gang til om de tvinges til det.
Det er selvsagt også dette som er grunnen til at den norske venstresiden distanserer seg og ikke vil røre i politikere som Matteo Salvini med ildtang, til tross for at hans parti samarbeider med Femstjernesbevegelsen, et protestparti med tydelige røtter i den italienske venstresiden.
Sosialistisk Venstrepartis Snorre Valen kaller ham for eksempel «autoritær» og en «sterk mann», en åpenbar allusjon til Mussolinis Italia. Mari Eifring i Klassekampen stempler Nigel Farage, Marine Le Pen, Matteo Salvini og Alternative Für Deutschland som «fascismens nye fjes» og den gamle AKP-ml-eren Thomas Vermes påstår i ABC Nyheter at høyrepopulismen er «farlig».
Sånn sett demonstrerer EU-valget hvordan venstresiden i Norge og Europa har en blindsone. Når Anne Enger Lahnstein ble demonisert, reagerte venstresiden med sinne. Når de som står for det samme for henne i dag blir anklaget for å være rasister og fascister, slutter de seg til hylekoret.
Men det er ikke for sent å snu. I senere tid har vi sett at Senterpartiet har markert seg tydeligere i spørsmål som handler om norsk suverenitet, som Acer-avtalen og FNs migrasjonsplattform. Det er bare å håpe at flere på venstresiden våkner.