Forsvarssjefen skal innen 8. oktober fremlegge sitt fagmilitære råd som innspill til regjeringens arbeid med ny langtidsplan for Forsvaret.
Dersom han skal få Forsvaret ut av den dype krisen det befinner seg i nå bør han først bruke tid på å studere de mange feilene som ble gjort da Forsvarsreform 2000 ble utarbeidet for 20 år siden, bl.a. den manglende erkjennelsen av banale erfaringsbaserte sannheter som:
1) Mens enkelte forhold er nokså åpenbare, er andre uhyre komplekse
Det burde være åpenbart at forsvarsplanlegging verken er eksakt vitenskap eller bør bli styrt av originale påfunn som for eksempel en tidligere forsvarssjefs luftige teori om «det militærteknologiske paradigmeskiftet» og at det derfor ikke lenger er behov for territorielle landmaktstyrker.
For å kunne utarbeide et solid fagmilitært råd om noe så komplekst som våre forsvarsbehov 20 år frem i tid, bør Forsvarssjefen denne gang trekke inn rådgivere med ulik bakgrunn fra forskjellige fagmiljøer og legge bedre til rette for meningsbrytning og robust analyse.
2) Bare spåkoner kjenner framtiden
Å planlegge forsvarets struktur, volum og innretning ut ifra en forutsetning om at militære konflikter i Europa og våre nærområder i overskuelig fremtid vil være begrenset til «mindre kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet», slik Forsvarets strategiske konsept «Styrke og relevans» la til grunn i 2005, er noe bare spåkoner kan tillate seg. Og selv om fremtidens forsvar ikke bør planlegges ut ifra gårsdagens kriger, er det samtidig slik at de som ikke kjenner historien risikerer å gjenta den. Det er banal lærdom å ta med seg når det fagmilitære rådet skal avgis.
3) Historien har aldri vært død
Og den kommer heller aldri til å dø, i hvert fall ikke i overskuelig fremtid. Historien tar seg heller ikke noe «strategiske friminutt» slik en herværende professor i statsvitenskap ved Forsvarets Høyskole prøvde å unnskylde seg med da Francis Fukuyama kom til Oslo i 2015 og omsider selv måtte innrømme at hans berømte tese fra 1992 var grunnleggende feil.
Det har sikkert Forsvarssjefen fått med seg. Men han bør også ta inn over seg at det politiske landskapet i Europa er i hurtig omveltning og at det trolig vil få følger for utviklingen i sikkerhetsbildet.
4) De fleste svaner er hvite, men det finnes sorte svaner
Utviklingstrekk med lav sannsynlighet og stor konsekvens kan ikke utelukkes. De forekommer faktisk. Forsvaret bør derfor ikke dimensjoneres ensidig ut i fra scenariostudier og sannsynlige utviklingsbaner, slik FFI tidligere la opp til. Fremtiden er grunnleggende uforutsigbar. Forsvarets operative virksomhet må struktureres generisk. Det forutsetter valg av struktur, innretning og generelle kapasiteter som ikke vil være optimale i noen situasjon, men som kan anvendes i flere.
5) I militær strategi er det uventede mest sannsynlig
Er det noe militær historie har lært oss, så er det at en eventuell fremtidig militær konflikt vil bli annerledes enn forventet. Men la oss heller ikke forledes til å gjøre samme feil som da vi la ned det territorielle forsvaret og dimensjonerte forsvaret ensidig for å bekjempe internasjonal terrorisme.
Cybertrusselen kommer, på samme måte som kampen mot internasjonal terror, i tillegg til, og ikke i stedet for, det tradisjonelle territorielle trusselbildet som derfor fortsatt må være den viktigste dimensjonerende faktor for det fremtidige forsvaret.
6) Ethvert forsvarsbudsjett er ikke stort nok
Det er ikke slik at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok» slik en general kom til å uttrykke seg på toppen av hans karriere for et tiår tilbake. Politikerne bestemmer i et demokrati. Men det er de fagmilitære rådgivernes plikt å tydeliggjøre konsekvensene av politikernes valg. Vi trenger en modig forsvarssjef med faglig integritet på samme måte som vi trenger ansvarlige forsvarspolitikere som kan prioritere langsiktig til nasjonens beste.
7) Et lite lands forsvar vil alltid være for lite
Et lite lands forsvar vil alltid være for lite til å motstå en stormakt. Men selv små nasjoner kan mobilisere en formidabel motstandskraft og gjøre en motparts risiko og tap uakseptabelt høye. Det innebærer at vi må ha tilstrekkelig volum og tilstrekkelig forsvarsvilje til troverdig avskrekking. Dernest må en liten stat kompensere asymmetrisk for det den mangler i militære kapasiteter og unngå store konsentrerte formasjoner, og i stedet velge flere, lette, mobile og fleksible kapasiteter i spredte formasjoner.
8) Enkelte ting beveger seg fort, andre ting svært langsomt
Mens forsvarsstrukturer er særdeles trege strukturer, kan trusselbildet og en motparts intensjoner endre seg i løpet av få dager. Vi har hastverk med å få egne kapasiteter på plass for å fylle det maktvakuum vi selv har skapt. Som en liten nasjon med ensidig defensive interesser bør vi dessuten velge integrerbare, men fortrinnsvis defensive kapasiteter som gir motparten entydige signaler om våre defensive intensjoner.
9) Og enkelte ting ligger nesten fast
Geografien og geopolitikken representerer et av få «fastpunkt» vi kan orientere oss etter. Norge ligger der det ligger som en buffer mellom stormaktene i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss.
Sett fra Moskva representerer ikke småstaten Norge noen offensiv trussel isolert sett gitt at vi ivaretar vårt forsvar selv. Men russerne ser på Nord-Norge og Nordkalotten som en del av det russiske «Bastionforsvaret» og det er åpenbart at det å bringe amerikanerne inn på Russlands dørterskel ved å oppheve de selvpålagte base- og øvelsesrestriksjonene ikke virker beroligende.
10) Vi har ikke bare sammenfallende interesser med våre allierte
USA er vår viktigste allierte. Vi har sammenfallende sikkerhetsinteresser, men det er like fult en asymmetrisk relasjon mellom en stormakt og en småstat. I en gitt situasjon kan det tenkes at amerikanerne ser seg tjent ved å bruke norsk territorium til å legge press på russerne eller endog foreta et forkjøpsangrep dersom det skulle komme til en eksistensiell konfrontasjon. Det samme gjelder selvsagt russerne. Er det noe stormaktene ønsker å unngå så er det å føre krig på eget territorium.
Det er i ensidig norsk interesse å ikke komme i en slik klemme. Det kan vi best gjøre ved å holde oss med et sterkt og relevant forsvar selv. Det avlaster amerikanerne økonomisk og det beroliger russerne sikkerhetspolitisk. Trump ønsker det. Putin ønsker det. Men Solberg sliter åpenbart med å skjønne det? Det er Forsvarssjefens jobb å forklare henne det.
Først publisert i Nordlys.