Prinsesse Märthas forhold til en sjaman har avstedkommet en mengde reaksjoner i mediene – de aller fleste meget negative. I mine øyne makter de fleste ikke å se kongehusets rolle i et større perspektiv, men er sterkt begrenset av sine egne forventninger til hva kongehuset skal være.
Prinsesse Märtha innså for en del år siden at den eneste måten hun kunne få være et ansvarlig, fritt og selvstendig individ, var ved å frasi seg tittelen «Hennes Kongelige Høyhet» og samtidig sin apanasje, slik at hun ikke lenger ble underholdt av skattebetalerne gjennom den kongelige apanasje, men måtte begynne å tjene sine egne penger. Hun frasa seg altså et av de største kongelige privilegiene – å leve på samfunnets midler. I dag lurer jeg på om de hardeste kritikerne av Märtha rett og slett har glemt dette faktum? Vår konge aksepterte at prinsessen frasa seg dette privilegiet og med dette la kongen til rette for at Märtha må tjene penger gjennom eget arbeid akkurat som enhver borger av Norge. Joda, hun tilgodeses også gjennom en ikke ubetydelig arv, men det er det mange nordmenn som gjør, uten at noen krever at de må frasi seg sin arv fordi de er privilegerte.
Norges Konge, Harald V, har altså gitt sin datter, Märtha, retten og plikten til å tjene penger til sitt eget livsopphold. Og meg bekjent har ikke kongen knyttet noen klausul til denne retten og plikten, om at Märtha kun kan tjene penger innenfor visse forutbestemte rammer, som skal godkjennes av ham eller det norske folk. Jeg antar at kongen har tenkt at Märtha må ha rett til å tjene penger på de måtene vårt samfunn aksepterer at norske borgere kan tjene penger. Men burde det være slik at en fristilt datter av den norske kongen kun skal ha lov til å tjene penger på helt ukontroversielle ting som enhver rojalist og republikaner finner tjenlig for deres egen oppfatning av kongehusets? Så vidt jeg husker var ikke reaksjonene så store på at Märtha tok utdanning som fysioterapeut. Ikke så mange reagerte heller på at hun begynte med opplesning av norske folkeeventyr og utga en eventyrbok. Begge disse tingene ligger åpenbart innenfor det kritikerne kan akseptere.
Kritikken vokste ikke i styrke før Märtha begynte å gå nye veier, inn på områder som ikke er så akseptert blant tradisjonelle kristne og tradisjonelle medier. Märtha begynte å tale om engler, og ble sterkt kritisert, til og med fra kristenhold, selv om bibelen er full av eksempler på engler som henvender seg til menneskene. Og hun ble talsmann for at det finnes en åndeverden og at energier er en realitet som innebærer at mennesker med spesielle evner kan overføre energi til dem som er syke, og således støtte deres tilfriskning. Intet av dette burde være kontroversielt for kristne, og det er åpenbart at store deler av den norske befolkningen tror at det Märtha beskriver er en realitet. Men det er ikke comme il faut blant konservative kristne eller politisk korrekte journalister. For den første gruppen hører alt det som Märtha beskriver kun til i fortiden i bibelske fortellinger, mens alt annet enn jordisk realisme er idioti i journalistenes øyne.
Alle må selvfølgelig få ha en mening om prinsesse Märthas kommersielle virksomhet. Men på meg, virker det som både kristenheten og journaliststanden har enorme problemer med å akseptere at Märtha tjener penger på noe de selv ikke forstår og ikke godtar. Men at konservative kristne og politisk korrekte medier tar avstand fra helt nye forståelsesmåter av virkeligheten, sier egentlig mer om de førstnevnte enn om vår prinsesse. Muligheten er stor for at hun beveger seg fremover og ser fremtidens muligheter, mens hennes kritikere er bakstreverske og innskrenkede mennesker som tviholder på et foreldet livssyn. Jeg er rimelig sikker på at Märtha har støtte fra en stor del av Norges befolkning. Og det burde være nok å henvise til Snåsa-mannen for å finne et troverdig eksempel på at det faktisk eksisterer energier, og at de kan overføres fra det ene mennesket til det andre. Nå kan hvem som helst nekte å tro på dette, og påstå at det er innbilning, men ingen kan ta fra dem som opplever det som virkelighet sin egen realitetsoppfatning.
For min eget del, vi jeg bare oppfordre Märtha og hennes sjaman-venn å være særdeles nøye med å følge lovgivningen på det området de opererer: Aldri love helbredelse og aldri forsøke å innbille folk at de kan helbrede alvorlige sykdommer. Å tilføre andre mennesker energi, kan man aldri forutsi følgen av. Man kan kun love å gjøre sitt aller beste for å hjelpe dem, og så må livet selv vise hva det kan medføre. Og glem heller ikke at de aller fleste kristne tror på bønnens makt, og tror virkelig på at det kan hjelpe folk at andre ber for dem! For meg er det vanskelig å se helt hvorfor det skulle være grunn for tradisjonelle kristne å være så sinte på og kritiske mot Märtha!
Jeg synes vi heller enn å kritisere Märtha så sterkt, burde gi henne kred for at hun har våget å gå sin egen vei og at hun står modig frem i all sin fargerikdom! Hun er en prinsesse som viser vei inn i fremtiden og bidrar til å gi de kongelige større rom for å uttrykke sitt sanne selv og våge å gå sin egen vei. Om vi krever av enhver kongelig at de kun skal være en tilstivnet representant for fortidens strenge og umenneskelige krav til en kongelig, så skaper vi uutholdelige livsvilkår for fremtidens kongelige. Hvorfor skal en kongelig person på død og liv være så konform, endimensjonal og kjedelig? Gi meg heller et levende menneske med all sin fargerike personlighet og sin frihet til å uttrykke den! I den forbindelse vil jeg også gjerne gjøre meg til talsmann for å endelig frigjøre vår kongelig monark fra kravet om å være kristen. Det burde ikke være verdig for et samfunn av 2019 å ikke gi sin konge trosfrihet! Det er en fullkommen foreldet og uverdig overlevning fra fortiden. Grunnlovens krav til kongen om å være kirkens overhode, bør snarest avskaffes. Han/hun bør få den samme retten til trosfrihet som alle andre nordmenn!
I mine øyne er det ikke kongehuset som er en overlevning fra fortiden, det er våre holdninger til kongehuset som er en overlevning. Vi burde hylle Märtha som gir kongehuset et nytt ansikt og åpner opp for at en kongelig person bør ha frihet til å gå sine egne veier og til å sprenge konformitetens grenser. La oss tillate de kongelige å fornye kongehuset ved å la dem blomstre med den personligheten de faktisk er født med! La oss gi slipp på våre konformitetskrav og ikke bruke dem til å forsøke å sette grenser for våre kongeliges livsutfoldelse. Det burde høre fortiden til!