Illustrasjonsbilde. Kroningen av Det tysk-romerske rikets første keiser, Charlemagne, år 800. Foto: Universal History Archive/UIG/REX (2552334a)

Rigide og langtekkelige beslutningsmekanismer gjør EU uskikket til å verne om interessene til europeere i et raskt endrende internasjonalt sikkerhetspolitisk landskap.

annonse

De endelige resultatene for valget til Europaparlamentet er nå tilgjengelige – med ingen store overraskelser. Prognosene har mer eller mindre truffet riktig – noe som innebærer minimale konsekvenser for EUs overordnede politiske kurs i årene fremover.

På tross av en mindre rokkering i maktbalansen i Europaparlamentet i Strasbourg til fordel for euroskeptikere, har de eurofile etablerte kreftene – representert gjennom «konservative» EEP, sosialdemokratiske S&D og liberale ALDE – fortsatt en komfortabel majoritet. Disse partiene er i det store og det hele tilhengere av dagens politiske kurs i Europa, så EUs liberale grunnfilosofi og institusjonelle arkitektur kommer til å forbli urørt.

Les også: Dreiningen mot høyre i Europa har så vidt begynt

Dagens politiske status quo i EU har derimot opplagte institusjonelle svakheter, og er ikke bærekraftig i møtet med det nye globale trusselbildet som vokser frem i det 21. århundret. EU domineres i dag av arkaiske, rigide og byråkratiske konsensus-baserte beslutningsmekanismer, som ikke klarer å holde følge med en internasjonal økonomisk og sikkerhetspolitisk virkelighet i rask forandring.

Uten nye og mer effektive beslutningsmekanismer, kommer EU til å halte seg videre inn i fremtiden. Unionen vil være veldig sårbar for raske omveltinger i det internasjonale systemet, og være inkapabel til å ivareta sine realpolitiske interesser på en tilfredsstillende måte. Parallellene til den permanente nedgangen til det en gang så mektige Tysk-romerske riket er påfallende. 

Relikvie fra en annen tid

EU er en politisk organisasjon som har blitt formet av de internasjonale sikkerhetspolitiske realitetene som gradvis oppstod i andre halvdel av det 20. århundret – kjent som den liberale regelbaserte verdensordenen. Dette internasjonale systemet er basert på en felles respekt for internasjonale multilaterale institusjoner for å opprettholde fred og harmoni mellom verdens stater – underbygd av en universal aksept for folkeretten.

Det blir derimot stadig klarere at denne regelbaserte verdensordenen nå ligger på dødsleiet. Liberale og idealistiske krefter verden rundt har vært i tilbakegang i en lengre periode, mens realpolitikken er på vei til å gjøre et nådeløst comeback i internasjonale relasjoner. I en verdensorden som i større og større grad defineres av politisk realisme, kommer EUs nåværende arkaiske beslutningsmekanismer til kort.

Les også: Fremover vil relasjoner mellom verdens stater defineres av politisk realisme – uavhengig av hva norske politikere ønsker

EUs institusjoner ble opprettet i et helt annet internasjonalt politisk klima og er derfor ikke skapt for å effektivt ivareta de realpolitiske interessene til Europa i en verden definert av realisme. Rigide og langtekkelige beslutningsmekanismer, som ofte må gjennom flere instanser før en endelig avgjørelse kan bli tatt, hemmer unions kapasitet til å komme opp med raske og tilfredsstillende løsninger i møtet med komplekse politiske problemstillinger.

EU har ved flere anledninger vist seg totalt uskikket til å ta tak i de store økonomiske og sikkerhetspolitiske utfordringene som har rammet Europa så langt i de 21. århundret. EUs halvhjertede og trege respons til nylige alvorlige politiske utfordringer – som migrantkrisen, eurokrisen og krisen i Ukraina – har vært langt fra tilfredsstillende, og har muligens gjort vondt verre.

Déjà vu?

På tross av EUs enorme potensielle realpolitiske makt som verdens nest største økonomi, har unionen ved flere anledninger vist seg til å være så å si maktesløs når det kommer til å håndtere sikkerhetspolitiske utfordringer. I denne sammenhengen, er det mange lærde – både historikere og statsvitere – som drar paralleller mellom EU slik vi kjenner det i dag, og Det tysk-romerske riket, slik det eksisterte i sin tid.

Det tysk-romerske riket ble opprettet i år 800 og eksisterte i over 1000 år før det til slutt ble avviklet av Napoleon i 1801. Statsdannelsen var lenge en militær, politisk og økonomisk stormakt på det europeiske kontinentet, men rikets arkaiske beslutningsmekanismer gjorde permanent nedgang uunngåelig i møtet med datidens realpolitiske realiteter i Europa.

Les også: En umoralsk godhet

På tross av en fordelaktig demografi og en relativ sterk økonomi, ble Det tysk-romerske riket med tiden akterutseilt, dominert og til slutt helt ødelagt av fremveksten av de moderne europeiske nasjonalstatene. Det ble helt overkjørt av naboer som var mye mindre, men med et bedre organisert statsapparat – underbygd av mer effektive beslutningsmekanismer.

På samme måte som EU, var Det tysk-romerske riket besatt av lover og prosedyrer på bekostning av deltakelse og effektivitet. De deler en tilbøyelighet for arkaiske, rigide, byråkratiske og konsensusbaserte beslutningsmekanismer, som gjør det så å si umulig å effektivt manøvrere statsapparatet i sikkerhetspolitiske konkurranser med andre stater.

Politisk veiskille

EU i sin nåværende form er ikke en bærekraftig politisk enhet. Unionen må derfor reformeres hvis den ikke vil ende opp i historiens gravplass. Veiskillet virker klart: Enten euroføderalisme og en europeisk superstat med mindre makt til medlemslandene, eller økt desentralisering og mer makt til nasjonalstatene på bekostning av Brüssel.

I denne sammenhengen, er trenden klar over hele Europa – euroføderalistiske krefter seiler for øyeblikket i motvind. Misnøyen mot Brüssel fortsetter å bre seg rundt på kontinentet og motstanden mot EU forsetter å vokse for hver valgsyklus som går. Appetitten til å gi bort mer nasjonal suverenitet til Brüssel blir stadig mindre blant europeere fra alle samfunnslag.

Les også: Brexit har blitt den viktigste skillelinjen i britisk politikk

Eurofile krefter over hele kontinentet står nå derfor ovenfor et stort dilemma. På den ene  siden, blir det vanskelig å føre EU inn i enn mer føderal retning med det første, gitt dagens politiske klima i Europa. På den andre siden, kan denne perioden være siste sjanse til å få gjennomført drømmen om en europeisk superstat, før euroskeptiske krefter styrker seg ytterligere, og det blir for sent en gang for alle.

De neste årene kommer til å bli avgjørende for Europas skjebne i det 21. århundret.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.