Rune Berglund Steen er mangeårig leder av Antirasistisk Senter (ARS). De mottar om lag 5 millioner i statsstøtte hvert år. De inviteres inn i en rekke statlige utvalg, og de blir brukt som ekspertvitner i norske rettssaler. Men hvilke holdninger er det ARS har?
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
Man får et godt innblikk i Berglund Steens innstilling gjennom et innlegg han holdt på invitasjon fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) da Fafo-rapporten Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge ble lagt frem på Litteraturhuset mandag 20. mai.
Den kvinnelige konferansieren omtale ham som «Rune» og ga ham en klem etter innlegget. Det var åpenbart ikke første gang Rune Berglund Steen var på besøk hos Bufdir.
På Wikipedia kan vi lese:
Rune Berglund Steen (født 27. juli 1974 i Porsgrunn, bosatt i Oslo) er en norsk forfatter, aktivist og samfunnsdebattant. Han debuterte i 2009 med diktsamlingen Pre-Schengensekvens. Ikke-kone-brevene på Forlaget Oktober, og ble blant annet omtalt av Dagbladet som «Årets dikt-debutant». I 2011 utga han romanen Geriljaliv på samme forlag. Dagbladet skrev blant annet: «Allerede nå er det farlig fristende å utrope Rune Berglund Steens romandebut Geriljaliv til årets beste».
Steen er en aktivist og samfunnsdebattant innen feltene asylpolitikk og antirasisme. Han arbeidet 1999–2007 for Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Fra 2010 har han arbeidet ved Antirasistisk Senter, hvor han i juni 2013 overtok som leder etter Kari Helene Partapuoli. Høsten 2012 utga han en debattbok, Svartebok over norsk asylpolitikk, på Forlaget Manifest.
I 2011 mottok han Annette Thommessens minnepris som en av initiativtagerne til papirløskampanjen «Ingen mennesker er ulovlige», sammen med Jon Ole Martinsen i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF).
Fordømmelsene
Rune var alvorstung, men likevel fornøyd der han gikk opp til talerstolen i sitt signaturantrekk, en rutete tømmerhoggerskjorte. Han skulle gjerne hatt mer tid til å lese rapporten og kunne snakket i timevis om dets innhold sa han, men han hadde bare ti minutter.
Og så sa han mens han snakket ned i papirene, liksom skamfull på nordmenns vegne:
– Rapporten gir et ganske rystende innblikk i hvem vi er som folk i 2019. Hver fjerde nordmann mener det finnes menneskeraser. Det var verre enn jeg har trodd.
Han visste at rasistiske forestillinger lå der, men trodde det var mer ubevisst.
– Altså den rene troen på rasemessige hierarkier, jeg trodde det var litt mer ubevisst og at langt færre ville åpent erkjenne seg til det.
Undersøkelsen gjorde ham «nedslått og forbanna», sa han. – Det påstås at det ikke finnes rasisme i Norge. Takk for at dere har gjort det relativt mye lettere å vinne den debatten, sa han til Bufdir.
– Angripe
Det ordet Berglund Steen deretter oftest tok i bruk, var «angripe». Og her refererte han til regjeringens ulike handlingsplaner mot rasisme og hatprat og nettroll osv.
Vi måtte «angripe selve kjerne i rasismen». Man måtte «angripe holdninger som ligger i bunn». Vi måtte «angripe frykten for muslimer», og angripe «frykten for kvinner i hijab».
– Dette er holdninger og fordommer som er skadelige for mennesker som rammes og for samfunnet som sådan, sa lederen for statsstøttede Antirasistisk Senter.
Kommentar
Det er ikke uvanlig at poeter blir glødende opptatt av å angripe og handle. Den bosnisk-serbiske nasjonalisten Radovan Karadzic var også poet. Å tre frem som en handlingens mann er kontrasten til nedtegnelsen av dikt, som for unge menn gjerne ikke anerkjennes som særlig maskulint. Den maktesløse, forhånede ungdomspoeten, blir mektig.
Berglund Steen klarer ikke helt å skjule den tilfredshet han føler av å rakke ned på det folket han tilhører. Han brukte selv ordet «folk» om det han tilhørte. Han er skremt og rystet over det folk han tilhører. Og det var endog verre enn han som hadde jobbet med dette siden 1999 hadde trodd. Nordmenn er fryktelige, skamløse vesener.
Og derfor må de «angripes». Deres holdninger er «skadelige». Og Rune er frelseren – i egne øyne.
Antirasistisk Senter lever av å snakke om rasisme. De får sin lønn fra det. Men det virker med Berglund Steen å være mer enn penger som driver ham. Han er hevngjerrig og bitter på et eller annet. Han «hater» nordmenn. Hvorfor dette hatet? Hvorfor er han ikke opptatt av rasismen hos de som ikke er nordmenn? Hvorfor er alt fokus på hans eget «folk» – som han kaller oss.
Berglund Steen er i sin fulle rett til å rakke ned på oss nordmenn. På noen områder har han sikkert også rett. Det finnes rasister i Norge. Men skal staten bruke store summer hvert år på å gi insentiver til en slik ensidig nedrakking av egne innbyggere? Det virker ikke drevet av rasjonelle betraktninger det Berglund Steen driver med, det er en slags personlig vendetta. Et hat mot «egen gruppe» drevet til det absurde.
Antirasistisk Senter har en åpen dør inn til det administrative og politiske Norge. I foredrag etter foredrag og i debatt etter debatt snakker de om hvor forferdelige nordmenn er, og de maner til «angrep» på folks holdninger. De anmelder en rekke personer og sørger også for å få dem dømt gjennom sine «ekspertvitnemål».
Virksomheten deres er ekstremt destruktiv. Den gir assosiasjoner til totalitære revolusjonære bevegelser, så vel til høyre som til venstre. Disse «antirasistene» skal absolutt få lov til å snakke, skrive, anmelde og rase ut. Både Rune Berglund Steen, Shohaib Sultan og Ervin Kohn skal få lov til å hate nordmenn.
Og dersom folk i Norge på privat initiativ vil betale dem for å hate oss, skal de også få lov til det.
Men de bør ikke få en eneste skattekrone for det. Og det er ingen grunn for Bufdir til å gi «Rune» en særlig varm klem. I det minste ikke for noe annet enn for å gi en utstrakt hånd til et menneske som bærer på noe vondt, kanskje et traume, inni seg.
Rune Berglund Steen kan høres i dette innslaget fra omtrent 00:53 – 1:04:00.
[/ihc-hide-content]