I 2017 fjernet regjeringen ordet sang fra skolens overordnete lærerplan. Det var ikke så farlig, for man hadde fremdeles som pretensiøst kompetansemål å synge unisont og flerstemt i gruppe med vekt på intonasjon, klang og uttrykk i musikkfaget.
Nå er sang foreslått fjernet fra norskfaget. Men også nå kan norsklæreren selv velge å slå av en trall med klassen, beroliger Faktisk.no oss. Forstår regjeringen hva de gjør? Ja, jeg frykter det.
Den profesjonelle og semantiske gruppen Faktisk.no kan vende ord som vin om til vann og tvang om til sang om de vil. De er mange og godt betalt av sine forskningsobjekter i media. Skal man finne sannheten om skolesangens fortielse må man lukke øynene og kjenne på hjertet i brystet og tankene i hodet. Sang dannes i bryst og hode, er uløselig knyttet til det menneskelige og språket.
Resonansrommene i oss selv klinger så hele kroppen er med når man synger. Bedre lærerverktøy er det vanskelig å finne. Wergeland, Bjørnson, Ibsen, Prøysen, Blix, Dass, Vinje, Taube og Lindgren husker du om du lukker øynene.
Det regjeringen langsomt gjør er å fjerne en indre stemme i den oppvoksende slekt, slik at de skal få bedre plass til mer global kultur i kroppen; for det du lærer om og om igjen på barneskolen sitter. Gangetabellen, alfabetet, geografiske fakta og noen sanger om vår korte norske historie. Barn flest synger gjerne, og det er da ikke indoktrinerende fascisme å synge at man elsker sitt land? I dag kan bare seksti prosent av norske barn teksten på nasjonalsangen.
Alle som har hørt en normal barneklasse synge vet at det ikke er en fryd for øret. De opphaussete kompetansemålene i lærerfagplanen vitner om vår tids sykdom: idealisme uten fundament. Men det kan likevel røre ved noe å høre barnesang, det kan være en fryd likevel. Den største fryden er det barna som bærer i seg. Sangtekstene du lærte tidlig er med deg hele livet; kan bli til noe du kan bryte samfunnshendelser mot.
De er en av mange byggesteiner i den kulturelle, bibelske og historiske opplæringen som faller tungt i deg som plutselige allusjoner. Kanskje det er her dissonansen har oppstått i møtet mellom fortid og postmodernisme, og mellom vestlig og innvandret kultur?
Skal vi ikke få lov til å forankre tankene våre i vår korte nasjonale historie? Synge dem ut. For det er den historien og noen kristne sanger som ble hyppigst sunget på skolen da jeg var barn. Hva er galt med å ha det utgangspunktet i beinmargen? Er det nasjonalfascistisk indoktrinering?
Vi gir etter i toleranse
Vi skal være så tolerante for andres intoleranse at vi toner ut en uavbrutt norsk skolesangtradisjon. Ja, det er jo allment kjent at flere rektorer er så lydhøre for minoriteter som ikke liker kristne skoleavslutningerat de avlyser dem for majoriteten. Da jeg gikk på skole kunne vi tekstene på flere vers av sikkert ti 17. mai-sanger og mange flere julesanger. Vi begynte å øve etter påske (Gjør døren høy, gjør porten vid) både i norskfaget og musikkfaget. I fremtiden ønskes det kanskje en kakofoni av språk og sanger samtidig i toget? Hvis noen kan melodiene, da. Uansett skal 6-12 åringer komponere selv, ifølge læreplanen. Mozart-er hele gjengen. Kanskje de kan komponere en ny nasjonalglobal miljøkampsang til fremtidens 17. mai? Ja vi elsker Greta Thunberg …
Eller kanskje vi skulle oppdra våre barn? Lære dem tradisjonene. Skifte ut dårlig fungerende sanger i et sindig tempo, men beholde de sangene som betyr noe. Hvis noe betyr noe da? I postmodernismen så betyr jo alt like mye. Kanskje hver og en kan ta ut en ukes «jule- og påskeferie» når det passer, samt definere en personlig «globalnasjonalistisk» dag? Slik kan jo foreldre ta med barna til Kanariøyene eller Mogadishu når far får fri fra jobben, kalle det religiøs feiring.
Regjeringen er feig
Likevel synes det som det er regjeringen som skynder på å løse «problemet» ved å tie en aldri avbrutt norsk skolesangtradisjon. Hva er det de vil forhindre? Hva er det de søker å legge til rette for? Det har ikke vært noen sterke demonstrasjoner, hverken fra elever, lærere eller foreldre av noen samfunnsgrupper som virkelig har satt dette på agendaen. Dette tar de tak i ved å selv ville hysje skolesangen. Vanligvis må det folkeaksjoner og opprør til før politikere snur og sier at de alltid har ment at de mener det de mener nå, som med bomringene nå nylig. Likevel må det være signaler fra det indre liv i skolene og fra «ledelsen» i EU som inspirerer regjeringen til å legge mindre vekt på den slemme sangen som ofte er komponert i nasjonalromantikken eller i tider da det var nasjonal ro i landet.
Det står i opplæringsloven at: «Elevar skal etter skriftleg melding frå foreldra få fritak frå dei delar av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande. Det er ikkje nødvendig å grunngi melding om fritak etter første punktum.»
Og det har da også blitt gitt tilgang til fritak fra jule- og påskegudstjenester på så å si alle norske skoler i flere tiår. Ingen må synge farlige sanger om at det sitter en nisse på låven og spiser grøt. Problemet er når majoriteten ikke er stolt over sin tradisjon og skal utvise respekt ved å avlyse juletrefester, kirkegang og fellessamlinger. Denne galskapen handler selvsagt om den delen av innvandrede muslimer som tror at Gud straffer dem om de ikke lever som koranen sier. Hadde disse vært så få som de kristne som oppfører seg like tullete, så hadde det ikke vært mye å skrive om. Men det er flere bokstavtro muslimer i Norge enn bokstavtro kristne.
Det er ikke hyggelig å stemme opp til allsang når den enten må foregå når de som ikke vil delta er ute av rommet (og bråker i gangen) eller når de som ikke liker den er i rommet og saboterer. Man skygger unna. Og, er det ikke litt sånn «elitistisk» kolonialmakttankegang å pushe våre nasjonale sanger og tradisjoner på andre som bor i landet? Joda, de jo òg norske statsborgere og alt det der, men likevel …
En ny generasjon med en annen hulere klang i seg
Det er slik i dag at de fleste av de sangene jeg fremdeles har i kropp og sinn ikke bor i dagens barn og unge. Noen av sangene kan jeg gjerne unne dem å ikke ha som stayerlåt i hodet. Man kan fint leve uten Nei, nei, gutt, dette må bli slutt!og Mot i brystet, vett i pannen. Men at 60 prosent av barn og unge i dag ikke kan Ja vi elsker, er tragisk. Enn si Påskemorgen, Vi ere en nasjon vi med, Nisser og dverger, Julekveldsvisa. Hva betyr det at jeg forstår tittelen på tv-serien Mot i brøstet bedre enn barn som ser den med meg? Uskyldig eksempel. Men de tror sikkert at det var en tittel serieskaperne fant på ut av det blå. Og jeg forstår at capen ikke skal sitte på hodet inne. Med eller uten Margrethe Munthes moralske formaninger. Mine får ikke lov. Andres har jeg gitt opp.
Opplæringsloven gir i dag Norge og den globale verdenlike stor oppmerksomhet. Det er litt av en balansegang. Vi skal være nasjonale, kristne, internasjonale og samtidig åpne for at alle religioner er like bra.
«Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane. Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.»
Så du trenger ikke forholde deg til at du skal oppdras i den kristne kulturarv, selv om det står skrevet. Det må være troen på at det er noe grunnleggende som er likt i all humanistisk og religiøs tankegang som kan få noen til å gi lærerne slike umulige arbeidsforhold. Samtidig har elevene, uten begrunnelse, lov til å ikke synge, danse, lytte til eller ta inn over seg noe som krenker dem. Da er det bare å åpne koranskoler. For det er det en slik lovgivning åpner for.
Islam hater musikk
Og det er jo kjent at bokstavtro muslimer hater musikk. Se bare på denne videoen. Her banges det og knuses det instrumenter i Jimmie Hendrix stil. Allahu- akbar! De beste symfoniorkestrene i den muslimske verden lider. En gang huset symfoniorkesteret i Teheranjødiske toppsolister i verdensklasse som Stern og Menhuin. Det er ikke lett å stemme fiolinen med hijab.
Musikk og dans er en del av folkelivet og tradisjonen i Norge. Kombinasjonen ledet til forelskelse og barn. Fremdeles skjer det på folkelige diskoteker og barer. Det er fint at barn blir til etter forelskelse. Selv om halvparten skiller seg eller går fra hverandre. Og selv om befolkninger «ser» annerledes ut enn i Tidemann og Gude-tider. At de går på bar og er lovlydige holder for meg. Av to onder velger jeg friheten til å bli vraket av eller å velge en ny make, fremfor å, som mann, eller imam å kunne gifte meg selv eller en annen mann til den han vil ved et trylleslag, slik det faktisk skjer i den islamske verden på sitt verste.
Apropos verste: Den verste sangen jeg lærte på barneskolen var Din tanke er fri.«Jeg tenker hva jeg vil,mitt ønske bestemmer.I stillhet blir det til i ukjente drømmer.» Denne Ap-propagandaen skurrer i dag. Du skal tenke, ikke snakke. Din tanke kan være hat. Din tanke kan fanges i fengsel. Din tanke kan krenke, din tanke er intolerant. Og slik vil det alltid bli.
Mon tro om Ap-folket som sikler på regjeringsmakt vil innføre skolesang i større grad? De kan jo på den måten refse Høyre. Likegreit. De fortjener det. Det konservative partiet er blitt Globalsosialt på sine senile dager.