Både bompengeprotestene og Senterpartiets vekst er norsk populisme på sitt beste: Et nødvendig korrektiv som puster liv i demokratiet.
Bompengeprotestene og suksessen til protestpartiet Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) fikk onsdag Fremskrittspartiet (FrP) til å samle landsstyret for å diskutere om man skal fortsette i regjering eller ikke. Som ventet gikk partiet inn for å fortsette i regjering.
FrP er et relativt toppstyrt parti og ledelsen får det stort sett som de vil. Men selv om partiet valgte å fortsette i regjering, var utfallet mer spennende enn man kanskje skulle tro. For i forkant av landsstyremøtet hadde flere fylkesledere signalisert at de ønsket partiet ut av regjering, helt uavhengig av forhandlingene med de andre partiene.
– Hadde du spurt meg på mandag ville jeg sagt at vi ville bli sittende, hadde du spurt på tirsdag ville jeg sagt vi kommer ti å gå ut og om du spør i dag, så tror jeg vi blir sittende, sa en FrP-kilde til meg tidligere i dag.
Det er i seg selv uvanlig. Det er høy takhøyde for friske meninger i FrP, men indirekte eller direkte kritikk av partiledelsen er sjelden kost.
Noen vil nok også være skuffet. Flere hadde håpet at FrP nå skulle gripe sjansen til å gå tilbake i rollen som et protestparti og kanskje også la seg inspirere av den høyrepopulistiske bølgen som har skyllet over deler av Europa.
De som argumenterer på denne måten bør ha i bakhodet at alternativet til å fortsette vil være å overlate makten til Jonas Gahr Støre.
Men isolert sett er ikke det mest avgjørende om FrP nå fortsetter i regjering eller ikke, men om partiet fanger opp de tendensene som nå er i ferd med å bli svært synlige i det norske samfunnet.
I en grundig kommentar i Nettavisen viser Gunnar Stavrum at bompengeprotestene er et opprør. De som stemmer på partiet har til felles at de er lavtlønte og befinner seg demografisk og sosiologisk et godt stykke fra den akademiske og kulturelle eliten i Oslo.
Ser vi på Senterpartiets sterke vekst på meningsmålingene, er den samme tendensen tydelig. Partiet hopper sterkest på meningsmålinger i områder som er preget av fraflytting og svak økonomisk vekst.
Det som nå skjer, er at grupper i det norske samfunnet som har blitt oversett og marginalisert, biter fra seg. Og det er helt naturlig at protestene nå retter seg mot Erna Solberg og hennes regjering.
At Ola Elvestuen og Venstre bivåner dette med arroganse er ikke overraskende. At statsministeren selv ikke ser ut til å forstå alvoret er mer bekymringsfullt.
Det er i denne sammenhengen Fremskrittspartiet, enten de befinner seg på innsiden eller utsiden av regjeringsapparatet, må spørre seg selv hvem de er på lag med. Den lille mann, eller en elite som ikke merker noe til om de må betale en tusenlapp mer i bompenger og som ikke bor i områder av landet hvor grendeskoler legges ned eller lensmannskontorer blir stengt.
Selv om de rammer det mest innvandringskritiske partiet på Stortinget, bør partiet likevel være glade for bompengeprotestene. Det er et helt nødvendig korrektiv i en situasjon hvor en elite i Oslo tvinger på folk som er helt avhengig av bil usosiale skatter.
På samme måte skal konservative være glade for at det er Trygve Slagsvold Vedum og ikke Jonas Gahr Støre som går fram på meningsmålingene.
Protestene har nå potensiale til å forandre det politiske landskapet. Dette er populisme på norsk og viser hvordan populisme på sitt beste er en kraft som kan fornye og puste liv i det norske demokratiet.