Foto: Erik Johansen / NTB scanpix
annonse
annonse

De Tre Diskuterer satt i kantina her om dagen og diskuterte partinavn som kunne slå an i den kommende valgkampen.

De Tre Diskuterer, undertegnede og to kolleger, samles gjerne i kantina eller i Filosofaen utenfor kaffemaskinen i 2. etasje for å diskutere alt mellom himmel og jord og gjerne andre steder også. Samtidig må man være skjerpet, for det er som i Kverulantklubben jeg var med og startet på gymnaset; du må være i stand til å kverulere på øyeblikket, ellers kan du bli satt ut av logisk innfløkte krumspring fra dine motdebattanter, og da må du umiddelbart ta debatten med deg til et helt annet sted og på dine premisser, ellers har du tapt.

Her handler det om å tenke kjapt og bruke et hvert tenkelig og utenkelig argument, og selvsagt gjerne på grensen til det usaklige eller over, slik at du slår motstanderen ut av balanse. Det hjelper til å holde hjernen skjerpet, og man må praktisere improvisasjonens kunst når faktaene er brukt opp. Hvis de andre ler seg halvt i hjel mens du famler etter et kløktig svar, da har du ingen sjanse lenger til å komme til orde, og må bare innse nederlaget. Men dersom du slår til med et argument de andre ikke har tenkt på, improviserer et latinsk sitat, eller slår ned med et velvalgt bibelord, så nøler motstanderen og du benytter anledningen til å understreke at der vant du.

annonse

Det er mange kolleger som slutter seg til diskusjonene; vi har en hel skog av d’Artagnan-er som også vil bli Diskuterere, og i det siste har forslagene om partinavn haglet. En nylig d’Artagnan har sett seg lei på hvordan Miljøpartiet de Grønne har tatt monopol på miljøet og det «grønne», og foreslo Klimapartiet de Grønne, for at vi skulle få monopol på å være Klimapartiet.

Her må jeg hastig legge til at jeg faktisk ikke kjenner noen som tror på klimavrøvlet, og det nyter militant motstand blant mine kolleger. Det mangler ikke på iver til å dele vitenskapelige fakta og observasjoner, så vi hadde sikkert blitt et flott parti, med stor oppslutning i befolkningen, men ulempen er at klimaet nå går mot kulde og elendighet, og vi er jo dessuten mot å bruke pengene til folk på «klimatiltak», og for å si det som det er: det å være én-saks-parti vil uansett ikke lykkes i lengden.

Selv går jeg for Fornuftspartiet de Vitenskapelige. Fornuft og vitenskap er to utelukkende positive begreper, som kan stå for hva som helst du kan forestille deg, akkurat som Obamas «We can change!» som handler om akkurat det du som velger ser for deg burde endres, «Yes, we can!» som handler om akkurat det du ønsker at noen skal kunne, og Trumps «Make America great again!», hvor alle kan forestille seg noe som ikke er så «great» for tiden som gjerne kunne blitt «great again» og hvor «America» er det beste ord av alle.

annonse

Dermed kan alle være enige uten å finne ut hva man er enige om.

«Klimakrise» er et slikt tomt ord, hvor folk kan legge inn akkurat hva de vil av fakta, følelser og aktiviteter. Derfor er det så nyttig for politikerne. De kan bare slå fast at der er en «klimakrise» og så må vi handle, hvilket betyr betale skatter og avgifter som politikerne kan bruke til hva som helst.

For nå går det mot valg igjen, slagordene er på vei inn i media nok en gang, og en flora av nye partier har vokst opp i Norge de senere årene, alle med godt håp om å vinne noen plasser i kommunestyrer rundt omkring og langsomt, men sikkert bygge opp en tilhengerskare som kan føre dem inn i styre og stell på landsbasis.

PDK, Partiet de Kristne, er for eksempel et nytt borgerlig og konservativt parti, som med sin kristne bekjennelse nok vil hente mange velgere fra KrF, som i sin tur har vært et skoleeksempel på hvordan et parti kan støte fra seg sine kjernevelgere på flest mulige måter. KrF har jo i det siste slått seg sammen med sosialistene uten å erkjenne at sosialisme er brudd på budet: «Du skal ikke begjære din nestes eiendom». Dessuten er ordet «de kristne» langt bedre enn «kristelig»; det første er offensivt og tiltaler alle som bekjenner seg som kristne, mens det andre er gammelmodig, puritansk og med en eim av motstand mot alt nytt. PDK er et nisjeparti, men har en stor nisje i samfunnet.

Norgespartiet kunne vært et godt navn, siden vi nå en gang bor i Norge og burde være enige om å ta et tak for landet før vi sprer skatteinntektene til tiltak i utlandet, men de etablerte partiene har så til de grader brunmalt begreper som nordmann, patriot, nasjonalisme, og «landet vårt», at mulige velgere ikke ser nytten i et parti som vil bli så til de grader motarbeidet. Ordet «Norge» er for konkret, og for norske velgere er det belastet, i motsetning til «America» for amerikanerne.

Liberalistene kunne hatt et godt navn, men nå har venstresiden i USA kalt seg liberalere en stund, og vår oppfatning av de liberale amerikanske velgerne er at de går etter strupen til alle som er uenige med dem. Samtidig gir norsk liberalisme et inntrykk av å være for lettvint for de norske puritanerne; det virker som om folk får panikk ved å få vite at de skal få beholde mer av lønningsposen selv.

Selvstendighetspartiet har også et godt partiprogram, men et navn som hverken forteller hva partiet står for eller gir noen som helst forestilling om det. Det er akkurat som Piratpartiet, et navn som virker for fjasete for de fleste, til tross for et godt og prinsipielt fundament. Demokratene er også et merkelig navn, som heller ikke gir noen umiddelbar forestilling om hvordan et land skal styres. Kystpartiet appellerer neppe til innlandsvelgere, for den del, og det er vanskelig å forestille seg hva de står for, bortsett fra muligens noe som har med fisk å gjøre. Og så mange fiskere er det ikke igjen i Norge.

Demokratiet som system er nemlig ikke rettferdig mot småpartiene, av den enkle grunn at alle demokratier kollapser gjennom årenes gang til to politiske sider, som også er enige om det meste, mens noen få «synlighetssaker» skaper politiske konfrontasjoner.

annonse

De to politiske sidene i Norge er for eksempel enige om at «klimakrise» er en fin ting å være enige om, fordi det gir politikerne flere skatter og avgifter som de kan bruke til å oppnå fordeler internasjonalt, og bomringer er helt topp for da får man inntekter til veibygging, og veier synes, og politikerne kan si: «Se hva dere fikk!». Uten å nevne at vi kunne fått akkurat de samme veiene hadde vi brukt inntektene fra oljen istedenfor å gi dem til veibygging i Tyskland.

Dermed kan politikene gjøre som Chesterton observerte for over hundre år siden; «De bedriver sin politikk i det private, mens de bedriver sitt privatliv i det offentlige». Det finnes vel knapt noen bedre måte å gjennomføre det som gagner politikerne enn å gjøre det i det stille, mens man fører en skinn-virkelighet i media og holder befolkningen i aktivitet med brød og sirkus. Vi tenker her på alt fra bombing av Syria og Libya til innføring av migrasjonsavtalen og Acer, store og vesentlige tiltak uten noen som helst demokratisk behandling.

Det er også derfor at alle demokratier vil gå over til å bli despotier, for det er mer lettvint enn å opprettholde skinndemokratiet. Despotiene vil til slutt bli så utålelige at de styrtes, og så er vi igang med frihet og kaos igjen. Dette er helt syklisk og historien vitner om det.

Pussig nok er det de despotiske ett-parti-systemene som er flinkest til å proklamere seg som demokratiske, som den tyske demokratiske republikk i det tidligere Øst-Tyskland, og hvis folket overhodet ikke har noe som helst å si, så er landet en demokratisk folkerepublikk, som den demokratiske folkerepublikken Nord-Korea, dette lysende tårn for alle miljøaktivister hvor de har Earth Hour hele året.

Om noen år slipper alle skoleungdommene som har lært om CO2-demonen og den fæle oljen, til stemmeurnene, og da vil Norge bli omvandlet til «den demokratiske folkerepublikken Norge» hvor oljekranen blir skrudd igjen, samfunnet blir satt et par hundre år tilbake, og ungdommene myrder alle politiske opponenter i miljøets og klimaets navn før de begynner å gå løs på hverandre.

Det udemokratiske to-partisystemet finner vi med republikanerne og demokratene i USA, med de konservative og Labour i England, og med den generelle blokkdannelsen av sosialistiske mot borgerlige partier i nær sagt ethvert land. I Norge er ca halvparten av befolkningen på høyresiden og halvparten på venstresiden, og fluktuerer mellom utvalget av partier der. Så ligger Senterpartiet i midten og tar mot partiflyktninger fra begge sider. Derfor har dette partiet et godt navn, for alle som ikke har lyst å være for mye til høyre (usj, disse kapitalistene) eller til venstre (usj, disse sosialistene).

Høyre er et greit og intetsigende navn, så lenge folk tenker på politikk langs en høyre-venstre-akse, men har tapt velgere til FrP fordi de ikke har ført «høyrepolitikk» nok, og Venstre var vel egentlig et greit og intetsigende navn, det også, men siden sosialistene også er på venstresiden og er mye mer markante enn Venstre, har dette partiet egentlig ingenting igjen å appellere til velgerne med.

Da jeg som liten spurte foreldrene mine hva de stemte og hvorfor, sa de Venstre, for «det er det partiet som lover minst!». Dette gjorde meg noe kynisk til valgløfter og valgflesk, altså flesk som ikke er godkjent av Mattilsynet og Næringsdepartementet. Allerede i tenårene observerte jeg at de lokale partiene på motsatte sider kjempet for de samme tingene i kommunen, samtidig som de skjelte ut motparten for ikke å gjøre det. De fleste partier er flinke til to ting: valgløfter før valget og unnskyldninger etterpå. En politikers viktigste sak er å bli gjenvalgt, og han strekker seg langt for å oppnå det. Etterpå kan han jo bare skylde på de andre uansett hva han hadde lovet.

Jo lenger du kommer ut på venstresiden, desto mer aggressiv blir tonen. Sosialistisk Venstreparti har okkupert Venstres navn og dessuten lagt beslag på å være Sosialistisk, og dette var et lurt trekk. Det er derfor de mørkerøde, de revolusjonære, svarer med navnet Rødt. Dette er et friskt navn akkurat som Grønn, fordi det gir assosiasjoner til aktivitet og vilje, men det vil nok ha begrenset appell, da det røde også symboliserer alt blodet som flyter under en revolusjon og i de røde landene deretter. Man får akkurat så mange røde velgere som det er mennesker som ikke har fått med seg at etter en revolusjon, det være seg den franske eller den russiske, så går seierherrene løs på hverandre.

Demokratiet lider dessuten av kompromissene som må inngås for at politikerne overhodet skal få noe som helst gjennomført. Derfor tenderer alle mindre partier til å bli én-saks-partier, hvor denne saken betyr så mye for så mange at de allierte partiene er nødt til å høre etter. Venstre prøvde en tid å være det grønne partiet, men med fremkomsten av Miljøpartiet de Grønne har partiet måttet gi slipp på dette inntrykket. MDG la beslag på både «miljø» og «grønn», to intetsigende begreper med utrolig innbilningskraft, som om ingen andre tidligere hadde brydd seg om miljøet.

De nyopprettede bomringpartiene har derfor blitt én-saks-partier med en ganske utrolig oppslutning. Av og til skjer det mirakler; befolkningen reiser seg mot de absurde politikerne. Fremskrittspartiet, som også har et fryktelig bra navn som egentlig er meningsløst, da ordet «fremskritt» ikke sier noe om hvilken vei det går eller hva som utgjør fremskritt, mister sine velgere fordi disse ikke ser det fremskrittet de ønsker. FrP kan skylde på de andre partiene så mye de vil når det gjelder disse veibommene, for resultatet er det samme. Valgflesk er valgflesk, uansett hvor harskt det blir etter hvert.

annonse

Nå håper jeg at det i samme ånd skal bli dannet vindmølleparti for å få bukt med raseringen av norsk natur og fugleliv. Mens du får titusener i bot for å drepe en skjære, får du subsidier av staten i milliardklassen for å drepe millioner av fugler, flaggermus og insekter. Og det kaller de «å redde miljøet».

Til slutt har vi Arbeiderpartiet, som har et godt navn som oser av solidaritet med sliterne og de som føler på at de jobber, men ikke får nok igjen for innsatsen. AP har et positivt identifikasjonsnavn som andre partier kan misunne dem, og de har dessuten en dobbelt positiv merkelapp i å være «sosial-demokratisk», for begge disse ordene er positive, og «sosial» mye mer enn «sosialistisk». Egentlig burde de hete «Partiet for de ansatte i stat og kommune», men det er nok ikke å anbefale et slikt navneskifte, for det er da mye bedre å være «arbeider» og stilltiende lide under makthaverne.

Rolv Wesenlund og Gunnar Haugan skrev i sin tid en bok om Vårt Parti, ledet av den karismatiske Leif Sonell, under mottoet «Norge i Vekst og Hell; Fremgang med Leif Sonell». Dette partinavnet ville nok appellert til mange, da det har et identifiserende ord i «vårt» som ingen andre partier har maken til. Det er likevel ikke nok «smell» i navnet til at det skal ta oppmerksomheten til velgerne.

Da hadde nok Rått Parti, foreslått under en tirsdagslunsj under servering av grøt med egg, appellert mer til de utålmodige, med antydning av politiske metoder som skjærer gjennom politisk tvetale og tungvinte lover og forordninger. «Vi leverer der andre lover» hadde vært et flott slagord, det hadde skapt forventning og god stemning hos alle de utålmodige velgerne.

Det er navnet som gjør partiet, det er navnet som skaper identifikasjon, innlevelse og motivasjon. Men alle de norske partinavnene utelukker noe med å ha de navn de har: Høyre utelukker Venstre, Arbeiderpartiet utelukker kapitalister, SV utelukker borgerlige, MDG utelukker Oljepartiet de Svarte, Fremskrittspartiet utelukker pussig nok alle dem som er fornøyde med tilværelsen eller endatil vil tilbake til tidligere tider.

Derfor er det beste partinavnet det som kan inkludere alle, altså Fornuftspartiet de Vitenskapelige. Her bruker man fornuften til å beholde det som er godt og endre det som ikke er bra, alt basert på vitenskapelig metode, prinsipper og kunnskap, istedenfor føleri, politisk slagside og politiske teorier utgått på dato. Hvem kan være mot fornuft og vitenskap?

Fornuftspartiet de Vitenskapelige vil umiddelbart etter maktovertagelse ta Norge ut av Parisavtalen, fjerne alle klimaskatter og avgifter, fjerne alle bomstasjoner som ikke eksplisitt bruker bomavgiften til selve veien, ta Norge ut av migrasjonsavtalen, ta Norge ut av det europeiske energisamarbeidet, umiddelbart stoppe alle vindmøller og fjerne alle subsidier til såkalt fornybar energi, opprette kjernekraftverk, fjerne alle elbil-fordeler, endre lovverket ved å fjerne alt som heter overgang til et grønt skifte, fjerne alle påbud om nullutslipp, hegne om all olje- og gassutvinning, fjerne alle bidrag til politikere i andre land forkledd som bistand og utviklingshjelp, skrive om alle lærebøker som inneholder uvitenskapelig propaganda om CO2 og dens såkalte følger, fjerne all støtte til institusjoner som driver med klimapropaganda under forkledning som vitenskap, fjerne all støtte til aktivistorganisasjoner, styrke politiet, styrke militæret, styrke distriktene ved å sende alle departementer hver til sin by, osv. osv..

Gjennom dette vil norsk politikk være fornuftig og vitenskapelig, og hvem kan vel være mot det?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon