En finskættet samfunnsdebattant setter søkelys på enorme kostnader i norsk offentlig sektor sammenliknet med Finland. Vi får visstnok ikke noe mer tjenester igjen for det heller. Så hva skyldes det?
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
Finland har et statsbudsjett på 539 milliarder norske kroner. Folketallet i Finland er cirka 5,5 millioner. Til sammenlikning er Norges statsbudsjett på 1430 milliarder, og vi har 5, 3 millioner innbyggere. Norge har cirka 814.000 ansatte i offentlig sektor, Finland har litt over 600.000 ansatte i offentlig sektor. Forskjellen er altså 214.000 færre ansatte i offentlig sektor, skriver Joni M. Jestilä, samfunnsdebattant, økonom og inkassobevillingshaver i Nettavisen.
Han har regnet seg ut til at Norge ved å effektivisere offentlig sektor til finsk størrelse kunne spart inn 119 milliarder kroner årlig ved en snittlønn på 400.000 kroner.
Deretter tar han for seg NAV, som har et budsjett på 480 milliarder kroner, som tilsvarer nesten hele det finske statsbudsjettet. «Kela (finske NAV) har et budsjett på 15,5 milliarder euro, eller cirka 155 milliarder norske kroner. Forskjellen er på utrolige 325 milliarder nok pr år,» skriver Jestilä og fortsetter:
– Det er ingen forskjell i levestandard eller velferdstjenester i Finland sammenliknet med Norge. Vi kan ikke fortsette denne ufornuftige pengebruken, og må satse på innovasjon i form av nye næringer i privat sektor. Norge kan ikke fortsette å leve av en forvokst offentlig sektor og en befolkning hvor 1/5 er avhengig av det offentlige.
Jestilä peker på at pengebruken ikke er bærekraftig på lang sikt. Vi må huske på at oljefondet ikke er en «bankkonto med 9000 milliarder kroner innestående, men investeringer i aksjer, eiendom, statsobligasjoner også videre. Ved en økonomisk krise kan verdien reduseres vesentlig. Det er også slik at Norges fremtidige pensjonsforpliktelser tilsvarer verdien på oljefondet. Vi har derfor ikke handlingsrommet som mange tror vi har.»
Kommentar
Sammenlikningen med Finland gir virkelig grunn til ettertanke, og Jestiläs innlegg har da også satt fyr på sosiale medier ved sin påstand om at Norge, ved et hypotetiske grep, kunne spart inn 628 milliarder kroner årlig ved å redusere offentlig pengebruk til finsk nivå.
Hvor blir så pengene av? Andelen i Norge som går på ulike former for trygd må åpenbart være høyere i Norge enn i Finland. Og NAV forvalter også et omfattende system for yrkesrettede tiltak med innleide bedrifter som angivelig skal hjelpe folk i arbeid. Innvandringen koster også astronomiske summer med en rekke ekstra kostnader som påløper innen justis-, skole og helsevesenet.
Men mye tyder altså også på at selve organiseringen og byråkratiseringen av offentlig sektor i Norge er ineffektiv. Det finnes en rekke personer som er ansatt i det offentlige uten at deres «innsats» gir noen økte tjenester for publikum.
Som psykologspesialist Sondre Risholm Liverød nylig skrev i et innlegg i Dagsavisen oppleves det slik at «byråkratiske bullshit-jobber sprer om seg med meningsløse arbeidsoppgaver til alle som befinner seg i samme orbit.»
Han mente fagfolk med fem-seks års utdannelse må de bruke uhorvelig mye tid på å dokumentere det de gjør, ofte på bekostning av å gjøre det de kan. Og det er fra den voksende skaren av administratorer at disse kravene kommer.
Resett-skribenten Kristin Spitznogle istemte at «flere og flere psykologer kommer til å rømme fra den offentlige spesialisthelsetjenesten. Vi dynges ned med meningsløse bullshit-oppgaver og ender snart opp mer frustrerte enn de menneskene vi skal behandle. Pasientkøene hoper seg opp, mens vi sitter på kontorene våre og drukner i et dokumentasjons- og kode-helvete som kun byråkrater med forkjærlighet for å plage folk kan ha funnet på.»
Liverød hevder dette forsinker den jobben de egentlig er satt til å gjøre.
Og det er åpenbart ikke bare i helsevesenet at dette skjemaveldet har bredt om seg. Kilder i politiet forteller Resett om den samme utviklingen der. Den minste hendelsen krever utfylling av skjemaer og rapporter som ikke bare tar tid, men som også tar motet fra folk. Og som mottakere av disse rapportene sitter «folk i administrasjonen». I høyere utdanning vokste antallet administrative stillinger med 33 % mellom 2004 og 2013.
Professor David Graeber har påpekt at mens rasjonale for disse administrative stillingene angivelig var å frita faglig ansatte for administrasjon, så har det ført til mer administrasjon for de faglig ansatte fordi de må rapportere alskens forhold til de administrativt ansatte. Det var også Graeber som oppfant begrepet «bullshit-jobber» – folk som ikke gjør noe av nytte for noen.
I Norge er dette trolig mer utbredt enn de fleste steder fordi politikerne har kunnet øse mer enn 200 milliarder kroner inn i statsbudsjettet fra Oljefondet hvert år. Og med vekst i antall administratorer, kommer det også vekst i antall ledere. For administratorene må jo ha noen som leder dem. Og fordi antallet mennesker du er leder for, påvirker lønnen din direkte, har derfor folk i det offentlige et insentiv til å opprette stadig nye stillinger slik at de har flere å være leder for. Dermed får man lag på lag av ansatte, mellomledere, ledere, toppledere osv. Og så må man selvfølgelig evaluere sitt eget arbeid og leier inn dyre konsulenter.
Graeber fikk inspirasjon til å skrive en artikkel om bullshit-jobber etter å ha snakket med utallige mennesker han møtte på cocktail-fester som svarte meget unnvikende på spørsmål om hva de jobbet med eller gjorde. Flere svarte faktisk «egentlig ingenting».
Da var de i det minste ærlige.
[/ihc-hide-content]