I en replikk til en artikkel i Morgenbladet om sosialantropologen Fredrik Barth, kommer Asle Toje med noen betraktninger rundt konservatives posisjon i akademia.
Asle Toje er en av Norges fremste akademikere og kjent fra Brochmann II og Den Norske Nobelkomite. Han peker på at «forholdet mellom professorer i humaniora og samfunnsvitenskap med sympatier sentrum-venstre og sentrum-høyre ved amerikanske universiteter har falt fra 17:1 på 1990-tallet, til 60:1 i 2011». Dette har innvirkning på «hvilke spørsmål som stilles og hvilke vinklinger som anses som karrierefremmende», og kan ifølge statsviteren E.H Carr bli «en kontrollideologi som driver maskerade som en akademisk disiplin». Lykke til med å finne en konservativ antropolog, ironiserer Toje.
Les også: «Avkolonialiseringen» av akademia
New Public Management
Toje mener at New Public Management-filosofien er noe av grunnen til at konservative holder seg unna akademia. Men også den trange meningskorridoren spiller inn:
– Det er ikke til å komme rundt at flertallets autoritære impulser ofte rettes mot minoriteter, annerledestenkende. Forsøket over på å gjøre meg til stråmann er i så måte talende, denne troen på at fordommer kan bekreftes gjennom å tillegge minoriteter meninger de ikke har.
Identitetspolitikken
Toje antyder at universitetenes kvoteringstanker med sin uttalte vilje til å diskriminere menn «ikke bare tiltrekker seg kvinner, men også en viss type menn». Han nevner også en meningsmåling som viser at over halvparten av konservative studenter skjuler sine meninger for sine egne venner. Men den massive politiske skjevheten i akademia kan også skyldes at konservative diskrimineres, direkte eller indirekte.
Asle Toje avslutter slik:
– I Norge nå er vi urovekkende avhengige av selvstendig næringsdrivende forskere, som Kjetil Rolness og Harald Eia, til å ettergå tvilsom forskning pro bono. Monokulturer vil slite med å holde tese-antitese-syntese runddansen gående. Hermeneutikk er ingen vidunderkur, men det er alt vi har.