Et innlegg av forfatter Ottar Grepstad i Aftenposten starter med ingressen: «På veg til Dublin for å hente slavar fjerna vikingane eit heilt folk der i nordvest.»
– Til minste nagle fortel norske museum om mektige skip og vakre gjenstandar i vikingtida. Ugjerningane skjuler dei i runde vendingar, og offera bryr ingen seg.
Grepstad referer til pikterne, som «budde i sine små jordhus til dei måtte over i norrøne Langhus». Det vil si, de som var så heldige å overleve. Språket deres forsvant og i dag «er der knapt eit stadnamn på den skotske vestkysten som var der før vikingane kom,» skriver han.
Kun for abonnenter
Dette innholdet er forbeholdt våre abonnenter, logg inn for å få tilgang. Ikke abonnent? Les mer her.
Han mener den «heroiske propagandaen» om vikingtiden ikke blir balansert i norsk offentlighet og synes ofrene bør nevnes. Grepstad kommer i den forbindelse opp med en angivelig hendelse fra Sevilla, «der vikingar hausten 844 drap alle menn dei kom over, tok kvinner og barn som slavar og på øya Isla Menor drap alle innbyggjarane i moskeen der dei hadde søkt ly.»
I Russland i 922 var det etter en arabisk skildring en «rituell gruppevaldtekt» og hvor den «valdtekne like rituelt blei drepen etterpå.»
Kommentar
Etter min mening skyter Grepstad litt over mål i sin kritikk. At vikingene var krigere og plyndrere er noe man i liten grad har underslått. I det minste var jeg som ungt menneske i Norge aldri i tvil. Det jeg heller stusset på, var hvor lite fiendtlighet det er i de landene hvor vikingene gjorde strandhugg mot nettopp vikingene. Som nordmann har man ofte blitt møtte med utsagn som «Yes, Vikings!» og tommel-opp symbol når man har vært ute og reist og fortalt at man er fra Norge. Med tanke på det jeg visste om vikingene gjennom norsk skoleverk og media, har denne positive holdningen overrasket litt.
Men for all del, det kan nok være at det i de senere år har blitt et økt fokus på at vikingene var fredelige handelsmenn sammenliknet med tidligere narrativ. Å fremstille historien korrekt, er bare av det gode.
Men hvis Grepstad først skal ta for seg en historie som blir tendensiøst beskrevet i Norge, burde han interessere seg like mye for islam. For når det gjelder å slakte folk, drepe mennene, ta kvinner og barn som slaver og institusjonalisere voldtekt, er det få som er profetens Muhammeds likemenn.
La gjerne vikingenes sanne ansikt komme frem. Det kan vi tåle som ikke lenger baserer vår moral på deres eksempel. Men vi ser frem til at Aftenposten tar inn en kronikk om den forskjønnede fremstillingen av muslimenes «stolte» historie i norske lærebøker og i media. For Muhammed er ikke bare en død historisk figur, han er et forbilde for tusenvis av mennesker i Norge i dag.
