Den konservative bølgen kan med enkle grep konverteres til støtte for etablerte partier. Det bør Erna Solberg merke seg.
Å være konservativ innebærer ikke å tilslutte seg en ideologisk plattform, men er et syn forankret i at vi bør ta vare på og videreutvikle gode sider ved våre samfunn. Det betyr også at man i utgangspunktet er tilhenger både av sterke institusjoner og godt, styringsdyktig lederskap.
Når mange konservative i europeiske land de siste årene har begynt å stemme på protestpartier, er ikke det fordi de ønsker anarki eller kaos. Dette er heller ikke begynnelsen på noen revolusjon eller fullstendig omkastning.
De som tar ta til orde for noe slik, er få og relativt ubetydelige. Parlamentvalgene i EU og Storbritannia viser dette svært klart. Tvert imot viser valgene at de fleste foretrekker å stemme på partier som oppfattes som ansvarlige styringspartier. I Danmark har store velgermasser gått fra Dansk Folkeparti, som har hatt en restriktiv innvandirngspolitikk som hovedsak, til Socialdemokratene, som nylig har profilert seg som langt mer restriktive i innvandringspolitikken enn resten av den danske og mesteparten av den europeiske venstresiden.,
I Storbritannia fantes det ikke noe slikt styringsparti å stemme på. Dermed gikk velgerne til Nigel Farage, som har blitt ledestjerne for Brexit-bevegelsen. Det har ført til sterke etterdønninger og statsminister Theresa May er nå i ferd med å trekke seg. I kjølvannet av dette er det nå en kamp om hvem som skal overta som partileder og eventuelt som statsminister, hvor Boris Johnson ligger best an. Johnson var Brexit-tilhenger og har kategorisk lovet å ta britene ut av unionen.
Meningsmålinger fra Storbritannia viser også at Johnson, om han tar over som partileder, ligger an til å utradere Farage og hans parti. Som ved et fingerknips.
Om Johnson blir partileder og om han vil holde løftene sine, gjenstår å se. Men i så fall er det liten tvil om at den samme tendensen som vi har sett i Danmark, vil gjøre seg gjeldende i Storbritannia.
Og selv om norsk politikk i motsetning til vårt værharde klima alltid fremstår mer som milde krusninger enn den fulle stormen vi ser i andre europeiske land, er det likevel interessant å observere noen av de samme tendensene i det norske samfunnet.
I Norge ser et nytt politisk parti, Folkebevegelsen Nei til Mer Bompenger (FNMB) og noen liknende avleggere, ut til å ramme styringspartiene hardt. De tærer på stemmegrunnlaget til både Arbeiderpartiet og Høyre, men også Frp, ettersom partiet sitter i regjering og er ansvarlig for de mange bompengeprosjektene som koster norske bilister dyrt.
Det finnes ikke statistikk som underbygger dette, men det er trolig en plausibel hypotese at de aller fleste av bompengepartiets nye velgere ville ha foretrukket å stemme på et annet parti, om de oppfattet at dette partiet hadde tatt deres bekymringer på alvor.
Når bompengepartiet nå fosser frem på meningsmålingene, er det et effektivt og godt eksempel på at populisme ikke nødvendigvis trenger å være farlig, men like gjerne kan være et sunnhetstegn i et demokrati. Partiet er langt fra en gruppe provokatører, men vanlige mennesker som har sett seg lei på det de oppfatter som en hodeløs politikk som straffer en bestemt gruppe som betaler stadig mer for å kjøre bil, noe som inntil nylig har vært et gode den store majoriteten av den norske befolkning har tatt for gitt.
Det er samtidig godt nytt for regjeringen og Erna Solberg, som sliter i motvind akkurat nå. Som statsminister har hun avgjørende innflytelse. Hun kan i denne situasjonen velge å høre på Trine Skei Grande og Venstre, som ikke vil fire en tomme for å komme sinte bilister i møte.
Men hun kan også ta et annet valg og justere kursen, slik Fremskrittspartiet nå krever. Det ville sannsynligvis gitt umiddelbar politisk gevinst, men ikke minst også vært en fornuftig kursendring. Som erfaringene fra andre land viser er det heller ikke for sent.