Jeg har full forståelse for at mange reagerer på at en familie som har vært i Norge i årevis, og som kanskje også er godt integrerte på sett og vis, blir sendt ut av landet. Men det må likevel skje, i rettferdighetens navn.
Vi har lover og regler i dette landet. Om du jukser og lyver deg til opphold hos oss, er det illegal innvandring, og man må sendes ut så fort det er avdekket. Reglene må følges opp, og det må være konsekvent. Unntak fra reglene er grunnleggende urettferdige. Hvor urettferdig er det ikke for de som faktisk følger reglene, de som snakker sant, som tar seg hit på lovlig vis, som venter på tur, at andre premieres for å ha jukset og løyet?
Familien sendes ut av Norge fordi de ikke har beskyttelsesbehov. Så enkelt er det faktisk. Det er de som mener at familien skal bli som har et forklaringsproblem. På hvilket grunnlag skal det skje? Fordi de er populære i media, eller fordi tilstrekkelig mange synes synd på dem? Jon Helgheim har rett. Det ville være helt uverdig.
Les også: Hva er poenget med utvisning, om man ikke blir uttransportert eller fjernet fra samfunnet?
Slepphendt håndtering
Feilen som har skjedd her, er ikke at de blir sendt ut, men at de blir sendt ut så sent. Det skulle aldri ha fått gå så langt. Denne saken viser ikke at norske regler er for strenge, men at vi er altfor slepphendte når det kommer retur ved avslag, og at saksbehandlingen er altfor treg. Det er derfor denne familien lider så mye over dette.
Det er behov for enda strengere regler, mer ressurser og fortsatt konsekvens. Både fordi systemet må bli strengere, men også fordi det skal være rettferdig og likt for alle. Det vil bidra til å spare familier som denne for mange lidelser og falske forhåpninger, og det vil sørge for å ikke erodere rettferdighetsfølelsen hos alle de som faktisk følger våre regler.
Permanente folkeforflytninger er ikke flyktninghjelp
Denne saken blottlegger dessuten svakhetene ved at innvandring har inntatt en posisjon som det fremste virkemiddelet for å hjelpe verdens forfulgte. Behovet for opphold i Norge tar liksom aldri slutt for enkelte meningsbærere og medier.
Det blir trygt i flyktningers hjemland, og man finner ut at de som har gått for å være fordrevne, egentlig ikke er det. Likevel mener mange at de skal bli her, og mange blir også, til tross for at krigene i hjemlandene er blitt et fjernt minne. Slik er flyktning- og asylinnvandring blitt en katalysator for permanente folkeforflytninger. Det var faktisk ikke slik dette var tiltenkt, da verdens land ble enige om disse tingene etter andre verdenskrig.
Man skulle gi flyktninger beskyttelse i den perioden de måtte ha behov for det. Her har aktivister og andre som mener at disse bare kan få bli nok et forklaringsproblem. De skyver konvensjonene foran seg, men later ikke til å ha reflektert over hva disse enighetene egentlig har dreiet seg om.
Et nytt system
Nå trenger vi å legge om helt, og skape et nytt system.
Familier med beskyttelsesbehov bør beskyttes så nære sine egne hjemsteder som mulig, og det med Norges og andre lands hjelp. De aller fleste som i dag har mulighet og rett til å innvandre til Norge fordi de er flyktninger, kan like godt, ja langt billigere, hjelpes nære sine egne hjemland. Der kan verdenssamfunnet, med Norge og andre rike land i førersetet, tilby god og nyttig hjelp, som blant annet assisterer flyktningene når de skal bygge opp sine land igjen.
Det vil i fremtiden bidra til at familier som denne slipper å lide på grunn av tregt norsk byråkrati og familiemedlemmers løgner og falske forhåpninger, at vi kan ha nyttig, forsiktig innvandring når det er behov, at vi kan ivareta majoritetssamfunnet, og ikke minst, at de som faktisk trenger hjelpen mest i verden faktisk får den.
Abbasi-familiens sak viser at vi trenger paradigmeskiftet i innvandrings- og asylpolitikken, også i Norge.