Donald Trump er fortsatt vital og energisk, på tross av sine 73 år. Men kan han skape nok entusiasme uten å love endring?
I 2016 var Trump opprøreren som hamret løs på etablissementet. Han lovet endring og gjenreisning av USAs storhet – Make America Great Again. Den politiske klassen ble fremstilt som en klubb av snyltere som beriket seg på vanlige folks bekostning. Han skulle drenere sumpen i Washington.
Mot seg hadde han først en rekke av republikanere, som i liten grad kun skilte med annet enn politisk erfaring eller arvede privilegier. Deretter møtte han Hillary Clinton, en korrupt, pengegrisk, tilsynelatende idealist som slett ikke levde som hun lærte. Trump kunne hamre løs, og folk var enige, så enige i det han kritiserte.
Trumps folkemøter i 2016 var stemningsfulle, elektriske, full av energi og oppriktig politisk ukorrekthet. Med ham ville det bli annerledes. Trump var noe nytt. Som Michael Moore sa: Å stemme ham inn, var historiens største «Fuck you!» som vanlige folk kunne vise eliten.
Og Trump har levert mange resultater, selv mer enn mange av oss som faktisk støttet ham, trodde. Han ble ikke «temmet» og omsvøpt av et inngrodd system og byråkrati. Han har ikke tilpasset seg massemedienes krav. Tvert imot har han fulgt sin plan i grove trekk. Han har satt USA først, forhandlet knallhardt med andre land. Trukket USA tilbake fra Syria og seriøst startet den samme prosessen i Afghanistan. Han har snakket med Putin, truet Kina, og ført samtaler med Kim Jong Un.
Les også: Trump spiller Kina ut over sidelinjen. Uten noe om og men
Trump har også klart å ryste europeiske, inkludert norske politikere og byråkrater. De kan ikke lenger ta fremtiden for gitt. De har levd i troen på den globalistiske, liberale orden i tiår nå. Den orden som åpnet deres grenser for fri flyt av det meste, samt migranter i altfor stort antall. Dette ryster Europa, stiller krav til nye tanker. Og tempoet i disse endringene, kan vi takke Trump for.
Fra angrep til forsvar
Men Trump er president på tredje året nå. Han er ikke lenger en utfordrer som kan rakke ned på det bestående. Det setter hans valgkamp i en helt annen kontekst. Og vi så det under nattens folkemøte i Orlando i Florida. Det var hans offisielle annonsering av kampen for gjenvalg i 2020.
Han var selvsikker, trygg, ja tryggere enn før. Dette er en mann som har mer tro på seg selv nå enn i 2016. Selv hans motstandere må nok innrømme at han er mer etter deres smak nå enn da. Mindre spontan, færre utbrudd. Det er en president som står der, og ikke bare en lyssky eiendomsmogul fra New York.
Men samtidig er det noe som mangler nå, som han hadde da. Og det er gleden han skapte hos oss da han pekte nese til The Establishment. For han er nå tvunget til å skryte av seg selv og det han har oppnådd, heller enn å kritisere det som er skapt av andre. Men dermed kan også folk tenke etter: Stemmer det? Er ting blitt så mye bedre?
Ja, økonomien går bedre i USA. Jobber har blitt skapt. Det merkes. Men merkes det nok? Har folk det virkelig mye bedre? Kanskje ikke. Ting går ikke så raskt. Å skape full entusiasme over små oppturer målbart på statistikk blir vanskelig slik den økonomiske kompleksiteten er i dag.
Og fordi Trump har vunnet så mange slag, inkludert over Russlands-sporet demokratene og «Den dype staten» forsøkte å påføre ham, synes heller ikke hans motstandere så særlig mektige. Vi snakker snarere om en gruppe temmelig radikale aktivister som har dratt demokratene til venstre, og blant noen inn i klimahysteri. I Norge kan slike «sosialister» ha stor folkelig støtte, fordi skolesystemet har indoktrinert oss gjennom et par generasjoner. Men i USA blir dette et urbant storbyfenomen, sentrert på øst- og vestkysten. I midten av USA har folk et annet syn.
Ingen sterke navn
Det er derfor en temmelig annerledes dynamikk som vil spille seg ut mot valget i november 2020. Foreløpig leder Joe Biden stort blant de demokratiske kandidatene, fulgt av Bernie Sanders, Kamala Harris og Elisabeth Warren. I de fleste meningsmålinger hvor Biden settes opp mot Trump, leder Biden. Selv de tre andre, gjør det.
Men utvalgene i målingene er små og har derfor betydelige, potensielle feil. I tillegg er det delstatene som vil avgjøre, ikke den nasjonale score. Og det er lenge igjen.
Les også: Ikke bare tariffer. Dette dreier seg om en grunnleggende, strategisk kamp mellom giganter
Trump kaller Biden for «Sleepy Joe». Biden er 76. Men Bernie Sanders er enda eldre, dog mer vital. Det er vanskelig å bli særlig imponert over de demokratiske kandidatene, noe som vil hjelpe Trump. Men det vil også trolig gjøre det vanskeligere for ham å mobilisere sine velgere til å faktisk møte opp. Og kan nettopp demokratenes underdog-posisjon sparke deres kjernevelgere frem til urnene i større grad?
Foran denne runden har de etablerte «ekspertene» tatt langt flere forbehold enn de gjorde sist. Nå gir de Trump gode sjanser, de tør ikke brenne seg som sist, da nær samtlige tok feil, og han vant.
Iran og Kina er to jokere i forholdet til USA som kan påvirke om ikke bestemme utfallet i 2020. Men sett at det internasjonale holder seg som nå (uten væpnet konflikt), hva vil skje?
Jeg tror fortsatt han vinner valget i 2020. Men sikker er jeg slett ikke. Trump klarte ikke å bevege meg med talen sin i natt på noen måte sammenliknbart med i 2016. Og fra der han nå er posisjonert, blir det vanskelig for ham å skape den samme entusiasmen nok en gang.
Og hva blir så konsekvensene hos velgerne av det frem til november 2020? Ikke godt å si.