NRKs dokumentar om tilstanden på norske grisefarmer, er ubehagelig å se. Dyrene behandles hensynsløst. Man kan godt unnskylde det med tidspress knyttet til effektivisering, men det viser bønder som er herdet og som har stengt medfølelsen med dyrene ute. Jeg lukket til dels øynene underveis, plaging av dyr har alltid rystet meg.
Men i den moderne verden har vi spesialisering. Å holde husdyr var helt opp til nylig tid noe 90 prosent av befolkningen gjorde. Den gang forsto man hvor maten kom fra, og hvem som måtte betale. Man spiste de samme dyrene som man holdt som husdyr. Og før den tid, var det også slik at dyr ble rituelt ofret, og deretter spist. Denne tradisjonen finnes fortsatt i mange land. Man slakter en sau i hagen, lar den blø i hjel, og deretter parteres og grilles den i en fest.
Men i det moderne Vesten, dukker kjøttet opp i delikate pakker i butikken, eller også lander ferdig tilberedt på tallerkenen. Vi trenger ikke å vite en gang at det stammer fra et levende dyr, langt mindre hvordan det levde frem til slakt. Smaken og pris er det viktigste.
Tallenes tale
Det finnes over 7,5 milliarder mennesker nå, og de fortærer enorme antall dyr. Om lag 150 millioner landdyr blir drept for føde til mennesker hver dag. På årsbasis slaktes ca. 300 millioner kyr, 1,4 milliarder griser, 550 millioner sauer, og 65 milliarder kyllinger. I tillegg kommer fisk i stort antall.
Mennesker og dyr
Mennesket har gjennom flere årtusener utviklet et etisk system som gjør det mulig for oss å «leve med» det vi gjør mot dyrene. Ikke minst har vi innarbeidet et skille hvor vi snakker om mennesker og dyr, som om homo sapiens ikke er et dyr. Leser man det gamle testamentet, er det i store deler en rettferdiggjøring av menneskets bruk av dyrene for å nå sine mål.
Les også: Landbruksministeren om svinedokumentar: – Jeg er opprørt og sint
Og dette behovet for å legitimere moralsk det man gjorde, kom nok som et resultat av at husdyrhold bredte om seg for ca. 10 000 år siden i enkelte deler av verden, det vi kaller jordbruksrevolusjonen. Men dermed fikk man også nærhet til maten sin. Og dyrene er ikke ulike oss hvis vi bare legger merke til det. Og for følsomme mennesker, som de fleste av oss er, ble det sikkert vanskelig å ikke føle ubehag ved å måtte drepe sine dyr. Gjennom mange tusen år var det også slik at dyrene bodde i samme hus som menneskene, man hadde ikke egne fjøs. Da var det greit at Gud sa at å drepe dem var noe man burde gjøre, det var guds vilje.
Avstand er lik medfølelse
I dag er det bare et par prosent av befolkningen som kommer direkte borti dyreproduksjon. Resten av oss trenger ikke å forholde oss til den bakenforliggende industrien som sørger for at vi kan spise og kose oss på dyrenes bekostning. Vi håper og tror at dyrene behandles bra, helt til vi får den ubehagelige sannheten presentert i en dokumentar.
Men hva med de bøndene som her er eksponert som dyreplagere. Er de kaldere enn oss andre? Muligens ikke. Kanskje er deres avstumpethet noe som ville skjedd med de fleste av oss hvis det var vi som drev med husdyrhold. For hvor mye medfølelse og omsorg kan du egentlig tillate deg å ha med husdyr, som du uansett bare aler opp i noen måneder eller et par år og deretter sender til slakteriet. En slik prosess, kan uansett ikke bli noe særlig bra for et dyr.
Og hvis du har investert emosjonelt i et individ, som et dyr jo er, vil du føle sorg og et tap for hvert dyr som sendes til slakting. Det er vel da en naturlig psykologisk forsvarsmekanisme å «dehumanisere» dyrene. Og med dehumanisering faller kvalene ved å slå, dra i halene, kastrere uten bedøvelse og la syke dyr dø av seg selv, bort.
Det er riktig av oss å reagere mot det som foregår på norske gårder. Vi må kreve en bedre behandling av dyr. Men den underliggende evnen til å drepe for å spise, har naturen nødvendigvis gitt oss evnen til.
Mennesket er ikke først og fremst en planteeter, vi har utviklet oss gjennom millioner av år til å bli et rovdyr.
Norske grisebønder er en bekreftelse på det.