Sort/hvitt tankegang er kjedelig. Prideparadenes tankegang synes lik: Nå må du faktisk synes at vi er mer spennende enn deg! Og det selv om de fleste som promoterer Pride i Norge er hvite. Eller rosa, som er nærmere en vitenskapelig definisjon. Oin, oink – piggy piggy. Som om det var en grunn til at kommunistenes høyeste dyr (ifølge Orwell) var grisen.
Forvirret? Helt ok, og resten av innlegget handler ikke om seksuell legning, men om hudfarge og rasisme (hva er det?). Bare heng med litt til. Vi skal til Italia. Nærmere bestemt til en badeby med utsikt mot det den gang krigsherjede landskapet som het Jugoslavia. Vi er på nittitallet og du sitter med meg på en herlig hvit strand.
Ok, den er ikke hvit, den er mer gulhvitbrun, liksom strandfarget … Du kjenner varmen under føttene, de som lar kroppen din hvile i en fluktstol, og du nyter elementenes bølgende samstemthet her ved Middelhavet. Lenge før det kom «flyktninger» poppende opp av det.
Jeg sitter med en herlig og hysterisk morsom type fra Barbados. Vi er dumme tenåringer. Kanskje atten eller der omkring. Jeg er på Interrail med en kamerat. Kameraten min ligger og purker på en strandstol i det jeg blir kjent med han fra Barbados. Resten av dagene i badebyen henger vi sammen som … dumme tenåringer. Barbadosfyren er sort som kull og jeg er hvit som vaskepulver.
Nei, det er vi selvsagt ikke. Han er brun med spennende nyanser og sjatteringer (kalles sikkert hudsykdommer selv blant mørkhudede) og jeg er rosa med akme og hudormer.
Vi driter alt det der. Drikker heller hvitvin, bader og snakker om jenter. Så finner vi på en lek begge synes er hysterisk (dog intern) morsom. Det er nesten utrolig å tenke på hvor politisk ukorrekte vi var den gang på nittitallet. Vi følte jo faktisk at vi hadde det gøy sammen ved å gjøre narr av stereotypene som var forbundet med våre to forskjellige hudfarger.
Ja, bare noe så vitenskapelig og enkelt som hudfarger. Uten å sette en over eller under en annen. Hvorfor skulle vi det? Vi skjønte det ikke da. Jeg skjønner det ikke i dag. Alle farger er like vakre. Alle hudfarger er like bra! Ferdig arbeid! Være gjerne stolt av hudfargen din. Hvorfor ikke?
Leken vi holdt gående på stranden begynte med at jeg sa at «alle» sorte ser jo helt like ut. Så lo han fra Barbados hjertelig og skålte mellom latterhiksten, svarte at for han så «alle» hvite helt like ut.
Les også: Pride, en gjøkunge?
Slik gikk stranddagen. Han kunne komme med utsagn som: «Ser du hun feite, stygge hvite dama der? Hun er jo klin lik den babyen som suger på pattene til hun deilige dama der! Har hun kjæreste. Venninner? Skal vi prøve oss? Så kunne jeg svare: «Ser du han svarte selvhøytidelige idiotduden som står og flekser muskler i strandkanten, han ligner jo på en prikk han skranglete tiggeren som var hos oss for fem minutter siden, de er jo svarte mann, ser du det ikke?»
Så lo vi. Kom opp med utallige vitser om folk rundt oss, basert på hudfarge. Studentikos humor. Hadde en av dem vi gjorde narr av satt seg ned med oss hadde vi nok snudd på sekundet, tatt dem på alvor, ikke gitt videre den interne barnlige humoren vi hadde, bare oss to imellom. Ja, og når sant skal sies var det sikkert mye å gjøre narr av ved oss to òg. Kanskje andre gjorde det samme med oss som mens vi satt der i strandstolene? I så fall helt ok for meg.
Dette var i en italiensk badeby på 90-tallet.
Les også: Stortinget vil ikke heise regnbueflagget under Pride
Nå har identitetskulturen og «antirasisme»-meningsbærerne tatt verden et sted hvor man er redd for forskjeller man før ikke brydde seg om. Det er ikke sikkert at jeg, om jeg hadde vært atten år i dag, hadde satt seg ned ved en jævla morsom type fra Barbados og snakket shit på en så utilslørt og herlig måte. Jeg hadde vært redd for å fornærme ham.
Det er sykt. Jeg er glad jeg var ung før reform 94, da indoktrineringen ble ekstremt forsterket i Norge.
Peace and love, brothers and sisters. Jeg er ikke fargeblind. Jeg driter bare i det.