Når en avisredaktør tar til orde for at staten skal sensurere Resett, sier det mye om samfunnsutviklingen.
I en kommentar forrige uke tok politisk redaktør Lena Lindgren til orde for det mange vil mene er en kraftig innskrenking av ytringsfriheten, paradoksalt nok i en artikkel om at Norge trenger en ny ytringsfrihetskommisjon.
Hun viser til at britiske politikere vil straffe nettselskaper som ikke fjerner lovstridige ytringer, ikke bare med bøter, men også med fengsel. Hun viser også til at landet vurderer å bøtelegge selskaper for «skadelige» ytringer som ikke er lovstridige.
– Skritt i britisk retning ville gitt staten enda et verktøy, for
eksempel ved å kunne bøtelegge Resett for sin kommentarfelt-praksis, skrev hun.
Les også: Redaktør i Morgenbladet foreslår å bøtelegge Resett for kommentarfeltet
Lena Lindgren har fått motbør. Denne uken settes skapet på plass av jurist Anine Kierulf, som neppe er noen Resett-sympatisør. Hun advarer betimelig mot troen på at en reguleringsiver av ytringer vil gi mer ytringsfrihet.
Men selv om Lindgren ikke unndrar seg kritikk, er det interessant å merke seg at det knapt har vakt oppmerksomhet at hun antyder at Resett bør straffes med bøter fordi vi velger å ha et relativt åpent kommentarfelt, der hovedregelen er at ytringer som ikke er straffbare, hatefulle eller sjikanerende heller ikke blir sensurert.
Nå er vi som jobber i Resett etter hvert vant til mange underlige anklager, som at vi skulle være fascister, at vi sprer hat og jakter på bestemte samfunnsdebattanter. Alle disse påstandene er enkle tilbakevise.
Mer problematisk er slike uforpliktende, men likevel bastante sensur-krav fra Morgenbladets redaktør. At en som lever av det frie ord, uten betenkeligheter tar til orde for å sensurere et konkurrerende organ, viser tydelig med tydelighet hva slags plass Resett har fått i norsk offentlighet.
Les også: Hvorfor angripes Resett så voldsomt?
Ikke bare skys Resett av annonsører og utsettes for angrep fra politikere. Et større problem er det at angrepene på Resett har blitt en brekkstang for å ramme mediebedrifter med et budskap snakkeklassen ikke liker. For om en statssekretær i regjeringsapparatet kan gripe inn mot én nettavis, hvorfor ikke mot en annen? Og om en redaktør kan kreve sensur av en konkurrent, hvorfor ikke en annen?
Alle som vil se, kan med enkelhet forstå hvilken vei dette bærer. Men på samme måte som at Vebjørn Selbekk stod nesten alene mot politikere og sivilsamfunn i forsvaret av publiseringen av kariktaurtegningene av profeten Mohammad i 2006, står Resett nesten alene nå. Det er forstemmende, men ikke overraskende.