Individuelle rettigheter.
Med Individuelle Rettigheter eller de opprinnelige Menneskerettigheter, som ble utformet i 1776 i Den Amerikanske Konstitusjon, blir Staten underordnet moralsk lov.
Tidligere samfunn har vært basert på at individet er underordnet en høyere autoritet. For eksempel kongen, Gud, fedrelandet, nasjonen eller folket eller rasen.
Moral har vært noe som ble krevet av det enkelte menneske, ikke av nasjonen som sådan. Staten har ikke, i før-demokratiske tider, behøvd å rettferdiggjøre sine handlinger ut fra moralske prinsipper.
Staten var hevet over loven.
Vi ser rester av dette i dag i kongens juridiske status: Han er hevet over loven, kan ikke straffes for sine handlinger.
Dette er det mest revolusjonerende med demokratiet, at Staten ble underordnet moralsk lov.
Slik ble Statens rolle forandret fra å være herre til å bli tjener.
Tittelen «statstjenestemann» er nettopp valgt for å markere at statens embetsmenn ikke er folkets overordnende.
Presidenten er «Den første blant likemenn», ikke som kongen, hevet over folk og lov.
Derfor er kongedømmet i konflikt med selve grunnideen i demokratiet.
«Dette er uvesentlig» vil du kanskje si, for kongen har ikke reell makt i Norge. Neivel, men burde ikke det etiske prinsippet som er grunnlaget for demokratiet, være et viktigere symbol for et demokratisk land enn en statsform som er det stikk motsatte?
Men på den annen side er det viktig at det er den utøvende makt som skal styre, ikke nasjonalforsamlingen. Den utøvende makt må derfor ha tilstrekkelig kontroll til at den kan gjennomføre effektiv styring over en viss stabil periode.
Demokratiet forutsetter at det er velgerne i hemmelig valg som skal styre landet, ikke pressgrupper som ikke vant frem ved valget.
Det var denne erkjennelse som førte til etableringen av maktbalansen i demokrati-statsstrukturen. Tre – deling av makten ble det bærende demokratiske prinsipp. Prinsippet kan enkelt beskrives slik at folket i hemmelige valg skal velge 3 stats autoriteter som er likeverdige overfor hverandre og som har sine klart definerte roller.
1. Utøvende makt. Regjering.
2. Bevilgende og lovgivende makt. Nasjonalforsamling med to kammeret.
3. Dømmende makt. Domstolene.
Før vi ser på dette i forhold til norsk virkelighet, er det viktig med litt historie. Som sagt så fikk disse ideene sin fødsel i Amerika og de europeiske grunnlover er alle basert på denne grunnideen, men med lokale tilpasninger.
I Amerika kunne de starte med blanke ark. De hadde intet kongedømme eller privilegert adel å ta hensyn til. Dette har vært en opplagt forutsetning for at dette eksperimentet kunne gjennomføres. Det ville heller neppe blitt forsøkt i Europa hvis det ikke hadde vært for den formidable suksess det fikk «over there». De fleste av de gamle kongedømmene forsøkte å lage en grunnlov som både var demokratisk og bevarte kongedømmet, noe som står som en åpenbar begrepselvmotsigelse.
Imidlertid ble det etter hvert umulig å akseptere en nedarvet kongemakt som reell utøvende makt i et moderne samfunn. Særlig ikke her i Norge som ble styrt av Oscar II av Sverige. I stedet for da å gjøre det eneste logiske; avsette kongen og innføre republikk, valgte man å innføre parlamentarismen som styreform. Regjeringen skulle altså utpekes av Stortinget og kongen ble derfor redusert til en ren «seremonimester» uten reell makt og innflytelse.
Så langt er vel allting bra? Nei det må her reises viktige innvendinger:
Regjeringen skulle være uavhengig av nasjonalforsamlingen og velges separat. Bare på den måten får vi virkelig maktbalanse. Innføringen av parlamentarisme er således et like alvorlig brudd på disse prinsippene, som forsøket på å skape en demokratisk stat med en regjerende konge.
1. Regjeringen, må holdes i tømme av nasjonalforsamlingen slik at makten ikke blir totalitær.
2. Regjeringen må ha tilstrekkelig utøvende makt til å gjennomføre den politikken som de har blitt valgt på.
Under parlamentarismen blir det en samrøre mellom styring og kontroll. Når Regjeringen utgår fra Stortinget blir den kontrollerende effekt, som Stortinget skal øve, redusert. En stor del eller kanskje flertallet av stortingsrepresentantene ser det som sin oppgave å støtte regjeringen, ikke kontrollere den.
Samtidig ser vi under en regjering uten klart flertall i Stortinget, at Tinget i større og større grad legger seg opp i den daglige styringen og det departementale arbeid til regjeringen.
Dette åpner for stadig mer populistiske og amatørmessige avgjørelser på alle plan. Politikere blir mer og mer utsatt for press fra forskjellige pressgrupper.
Regjeringer uten styrings-mandat, samrøre mellom utøvende og kontrollerende organer, opportunistiske og vinglete politikere som bygger opp under stadig økende politikerforakt, alt kan sees, etter min mening, som et resultat av parlamentarismen.