Kontinuerlig flommer Norge over av sympati og sympatibasert politikk og medier. Nylig har vi opplevd grenseløs sympati og reklame for homofili i alle varianter i alle medier.
Og, som alltid kaster sentrale politikere seg på bølgen, senest opplevde vi eksempelvis Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen i noe som vel må kalles danselignende bevegelser. Vel, man kan bli kvalm av mindre stemningsutnyttelse til egen politisk fordel!
Politikere og medier: er det sympati- og motebølger dere synes bør være politisk langsiktig styringsgrunnlag? Politikere, har aldri tanken streifet at hengivenheten til sympati- motebølger kan være i strid med flertallets oppfatning? Hvem er dere politisk avhengige av, minoriteters grenseløse dyrking av seg selv og egen fanatiske sak eller flertallets stemmegivning ved valg? Vel, svaret på dette bør være enkelt Gahr Støre og andre. Eller hva synes dere?
Les også: Kan vi snart få slippe å bli påtvunget alle disse «stolte» homofile?
Norge synes noe spesielt ved at minoritetssaker og hensynet til det man altfor raskt definerer som minoriteter og forfulgte blir akseptert som dette. Ettertanke om hvorfor minoritet og hvorfor «forfulgt» synes aldri å streife. Bør ikke slik overprøving være del av langsiktig politisk vurdering? I Norge synes vi altfor raskt å velge side til fordel for det vi synes virker som sympatiske mindretall. Synes man ikke det er på sin plass med en noe mer moden ettertanke?
Vel, dette er kun noen tanker om et land sterkt preget av sympatipolitikk i stedet for moden og langsiktig ettertanke. Det er vel eksempelvis på tide man forstår og aksepterer at myndigheter som returnerer uberettigede asylsøkere ikke alltid er den store, stygge ulven og motparten slett ikke alltid er den uskyldig rammede? SÅ enkel er dessverre ikke verden, særlig ikke den VIRKELIGE!