Det har snart gått et tiår siden Kent Andersen presenterte Disneydrømmen som uunngåelig måtte ende opp som en Orwellsk dystopi.
Men selv den dag i dag er det fortsatt mange som lever videre i Disneydrømmen sin. Fra Disneyuniverset vet vi at det tok sin tid fra Tornerose duppet av, til hun våknet igjen.
Men tenk om vi alle kunne våknet opp til et helt annet eventyr, et alternativt Disneyland? Et land der man heller fortsatte og dyrke den rotnorske kulturen som gjorde Norge til et av verdens aller beste land, i stedet for å ødelegge den. Da kunne også våre etterkommere få et trygt og godt land å leve i, uten vold og terror.
Tenk om Norge hadde talt både Paven og EU midt i mot? Hva om vår Statsminister hadde sagt at utskifting av vårt folk er både unødvendig, og like lett unngåelig i Norge som i Ungarn? Ville ikke det vært bedre enn Disneybløffen om at immigrasjon er både nødvendig og uunngåelig? Det ligger tross alt over 10 000 års kulturhistorie innbakt i det folkeslaget som har gjort gamle furet og værbitt til hva det er i dag. Det er et høyst selvstendig folkeslag som i svært liten grad har vært avhengig av hjelp utenifra for å fungere. Hadde det ikke vært bedre å la være og destruere det som faktisk har fungert i tusener av år? En samlet regjering som heller hadde fortalt verden «if it ain’t broken, don’t fix it»?
Tenk om vi kunne våknet opp til at vi i stedet for ARS hadde et KFS. Hadde det ikke vært bedre om en leder av KrenkoFobisk Senter med Berglund Steensk nidkjærhet hadde slått strengt ned på enhver form for krenkofobi? Hadde vi ikke da atter blitt et tolerant land der vi igjen kunne kalle hverandre pappskaller og hengeromper uten å risikere og havne i fengsel? Hva om vi igjen ble et land med en felles kulturplattform i stedet for en nasjon hvor et unorsk ord som no-platforming har glidd inn i dagligtalen?
Les også: Vi lanserer Ytringsfrihetsforbundet
Tenk om vi en dag kunne våknet til en by helt fri for koranklosser. Hadde det ikke vært en fryd og ferdes fritt i offentligheten uten frykt for terrorisme? Hadde det ikke vært bedre å forebygge terror, fremfor å legge til rette for den? Tenk om det i vår hovedstad hadde gått en måned i mellom hver gang noen ble knivstukket, i stedet for noen få dager. Ville det ikke vært bedre og hatt et tillitsbasert fellesskap i bunn i stedet for en fryktkultur som gjør at stadig flere roper på både mer Politi og borgervern?
Tenk om vi kunne få tilbake de ærlige og redelige medier som drev med nyhetsformidling fremfor politisk aktivisme. Hadde det ikke vært en befrielse og kunne lese en NTB-melding uten å måtte ha med seg tolk? Tenk om vi kunne få velge fritt om vi heller ville sponse private medier i stedet for NRK. Ble vi ikke et mer opplyst folkeferd om våre aviser heller konkurrerte om publikums gunst, fremfor politikernes?
Tenk om våre politikere kunne latt oss ferdes bomfritt rundt om i vårt eget land, i stedet for å la våre skattepenger ferdes fritt utenfor vårt lands grenser. Hadde ikke det bidratt til at det hadde blitt gjenoppbygd en tillit mellom velgerne og de utvalgte? Ville vi ikke da betalt vår skatt med noe mer begeistring og glede, fremfor og lete frem et skattemessig smutthull som kunne kompensere litt for landeveisrøveriet?
Tenk om vi kunne våknet opp til en hverdag fri for klimahysteri og dommedagsprofetier. Var vi ikke et mindre lettlurt folkeferd om vi heller hadde blitt presentert for vitenskapelig korrekte analyser, fremfor propagandakampanjer uten empirisk forankring? Hadde vi ikke da fortsatt og støtte opp under den kunnskapskulturen som har gjort fremveksten av et velferdssamfunn i steinrøysa mulig?
Tenk om vi kunne våkne fra dvalen og erkjenne at kulturen er grunnmuren i ethvert samfunn. Ville ikke det vært ærligere enn å fortsette og benekte dens rolle og betydning for at Norge er blitt så unikt som det er blitt? Er ikke kultur et enda mer komparativt fortrinn enn all verdens gull og olje? Har ikke vår kultur vist seg konkurransedyktig i sammenligning med ethvert annet land? Ville det være et forsvarlig eksperiment og fortsette å underminere og utvanne denne vinnerkulturen som gjorde Norge til en fredens avkrok i verden? Hadde vi tatt skade på vår nasjonale sjel om vi rett og slett var stolte av å ha forfedre og formødre som gjennom århundrene bygde opp en sivilisasjon som viste seg særdeles bærekraftig? Var ikke deres kulturelle byggverk av en sånn art at det burde være verneverdig for all fremtid?
Det er mangt man kunne ønske seg fra et drømmesamfunn. Det blir som oftest med drømmen. Men det handler svært mye om vilje, oppofrelse og mot når det gjelder å få realisert drømmer. Eller vrangvilje, egoisme og feighet. Drømmen fra Disneyland er vrangviljen, egoismen og feighetens triumf. Det er ikke noe unikt og særegent ved den. Den har blitt realisert i både Paris, London, Berlin og Stockholm, pluss et utall andre europeiske byer. Med akkurat det samme forutsigbare og marerittaktige resultat.
De som til fulle lever ut denne drømmen, slipper å bli stilt til ansvar for den. Det ansvaret forskyves videre til de kommende generasjoner. Det kan være behagelig og leve i en drøm man slipper å ta ansvar for. Våre forfedre og formødre bygget sine drømmer på helt andre ideer. De satte sin ære og stolthet i og etterlate seg et kulturelt byggverk som var i bedre stand enn det de selv mottok. Det krevde vilje, oppofrelse og mot. Det kan være ubehagelig og måtte ta ansvar for å skape en videreutvikling av forrige generasjon sine drømmer som kommende generasjoner skal få glede av. Men det har vært en formidabel kulturell suksessoppskrift som har bidratt til at Norge fortsatt ikke er helt likt verken Paris, London, Berlin eller Stockholm.
Valget står mellom og bli en blek kopi av disse byenes Disneydrømmer, eller om Norge fortsatt skal videreutvikle sitt eget originale drømmesamfunn. For dem som har våknet og sett realitetene i begge disse ulike drømmene, er valget enkelt. Men fortsatt ligger det mang en Tornerose ukysset bak gjengrodde tornehekker.