Grunnen til det er enkel: Det er utfallet av en handling for dem det angår som avgjør om den er ond eller god. Derfor må man vite mest mulig om det tenkelige utfallet av handlingsalternativene man står overfor.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″]
Det gjelder ikke bare beslutningstagerne: Folk flest må også få best mulig kjennskap til disse tenkelige handlingsalternativer med sine utfall, slik at de har en målestokk å måle de enkelte beslutningstagerne etter: Har disse handlet som ansvarlige, hederlige mennesker eller i vinnings hensikt eller av andre grunner, som jakten på gode magefølelser (det engelskmenn kaller moral self indulgence – moralsk selvnyteri)? Slikt føleri er nemlig også en form for egoisme, man vil nyte sine egne gode følelser og gir blanke i utfallet for andre. Det er viktig å ha øynene åpne for dette, som går på tvers av forskning og fornuft, for dette ser ut til å være den viktigste politiske drivkraften, både for landets ledere og folk flest.
Psykologen Joshua Greene kaller dette – å legge vekten på kunnskap og ikke følelser – Dyp Pragmatisme, og noen bedre moralsk veileder enn Joshua Greene med boken Moral Tribes finner man neppe. Den grunnleggende plikten for et moralsk menneske er å ta rede på hva handlingsalternativene man står overfor, fører til.
Innvandringspolitikken er en klar indikator på alvorlige moralske defekter hos våre politiske ledere og deres heiagjeng i massemedia. Alt nå ser vi skadevirkningene, økt kriminalitet og store utgifter til innvandrergrupper der mange ikke har fortjent det. Som Martin Gilens viser i boken Why Americans Hate Welfare, er dette også noe som fratar velferdsstaten sin legitimitet hos folket. Hvis støtten går til slike, vil flere og flere ønske å trappe ned hele velferden.
Utviklingen på lengre sikt – det vi kan vente oss dersom det ikke kommer effektive mottiltak – er enda mer truende, men forskningen som viser det, blir totalt neglisjert av politikere og massemedia. For det første er det klart at med fremmedkulturell innvandring blir både rettsstat og demokrati svekket: Den finske statsviteren Tatu Vanhanen var den første som viste dette, og det blir enda grundigere og mer vidtfavnende behandlet i Richard Lynn og Tatu Vanhanens bok Intelligence. Der finner man et land for land overslag over gjennomsnittlig intelligens, noe som forteller om innvandrere derfra kan bidra til å opprettholde et demokratisk styresett og i tillegg gjøre nytte for seg på andre måter.
Les også: Svart humor krever intelligens
Det sentrale faktum er at den gjennomsnittlige intelligensen varierer fra folkegruppe til folkegruppe, og det er en skrøne at miljøet har evne til å forme den – og andre viktige personlighetstrekk. Den amerikanskfødte Robert Plomin, som er professor i psykologi ved King’s College i London, viser dette klart og overbevisende i sin bok Blueprint, som betyr arbeidstegning og har undertitelen How DNA makes us who we are.
Noen trekk, som at amerikanere spiller baseball og engelskmenn cricket eller at nordmenn snakker norsk og franskmenn fransk, skyldes opplagt miljøet, men når det gjelder grunnleggende personlighetstrekk, kan vi med, med Plomin i ryggen, skifte ut betegnelsen miljø med arv/genetikk. I likhet med intelligens (se ovenfor) gjelder dette andre personlighetstrekk/holdninger. Det karakteristiske norske trekket, tiltro til andre, ser utfra fremgangsmåten i drapssaker til å ha vært like utpreget i middelalderen og, for drapsmannen måtte to ganger reise uhindret til kongens kansler før han kunne gjøre opp for seg med erstatning til de etterlatte og bot til kongens lokale representant.
Bak dette ligger seleksjonen der det fysiske, sosiale og politiske miljøet bestemmer hvilke egenskaper som kommer til å dominere i ulike folkegrupper, også innenfor et land. Gregory Clark viser for eksempel i sin bok The Son Also Rises (i den makeløst gode serien The Princeton Economic History of the Western World) at innen muslimske land var det gruppene med lavere intelligens og kanskje mindre tiltak som gikk over til islam, for de hadde ikke råd til å betale skatten på ikke-muslimer, jizyah. Derfor har, som Clark viser, undergruppene i muslimske land, de som hadde råd til å bevare sin gamle religion, for eksempel kopterne i Egypt, en høyere intelligens og gjør det bedre enn muslimer fra samme land. Faktisk gjør de det i U.S.A. enda bedre enn jøder som også har blitt selektert på samme måte siden de mindre intelligente også datt av lasset og gikk over til kristendom og senere islam.
Det ser ut til at U.S.A. har klart å selektere intelligente innvandrere på en tålelig effektiv måte, det viser også Clark. De indisier vi har, deltagelsen i arbeidslivet og kriminaliteten (som de mindre intelligente oftere tyr til) tyder på at europeere ikke har vært spesielt effektive til dette.
Og innvandringspresset vil nødvendigvis bli stadig sterkere: Aller verst blir presset fra Afrika der befolkningsveksten er helt ukontrollert slik professor i afrikanske studier Stephen Smith viser i boken The Scramble for Europe som har undertitelen Young Africa on its Way to the Old Continent. Men befolkningsveksten er klart for stor for andre fremmede kulturer også, som landene i Midtøsten og Sørasia – og med den vokser likeledes innvandringspresset for med sin befolkningsvekst vil de knapt kunne opprettholde den økonomien de nå har og enda mindre nå frem til en vestlig levemåte
Hovedgrunnen til å ville ha en begrenset og selektert innvandring er ønsket om et fredelig, velstående og effektivt samfunn, men vi har nok en grunn i hensynet til miljøet: I vestlige land setter vi store økologiske fotavtrykk, som det har blitt kalt, mens man setter langt mindre fotavtrykk i underutviklede land. Men når vestlige land tar inn innvandrere fra underutviklede land, vil disse raskt sette like store fotavtrykk som vestlige befolkninger, skade miljøet like mye – innvandring er altså miljøskadelig. Og man bør dessuten merke seg at om vestlige land setter store fotavtrykk vil det etter hvert bli færre av dem siden kvinnene der føder færre barn enn det som trenges for å opprettholde folketallet.
Vår mislykkede innvandringspolitikk viser én ting klart: Den som har tillit til eller aktelse for våre politikere og journalister, har alvorlige problemer med dømmekraften.
[/ihc-hide-content]