Medlemstallet synker. Er vi i ferd med å bli et avkristnet land?
Eller er det et uttrykk for likegyldighet overfor en institusjon vi tar for gitt er der, alltid vært der og kommer til å bli der uansett hva som skjer? Sånn er det ikke.
Vil vi at noe skal være der, enten en kirke med innhold eller et godt nabolag, krever det noe av oss. De fleste vet at kirken har plikt til å begrave våre døde. En plikt blant flere og sannsynligvis det mest synlige for deg og meg. Men kirken er så uendelig mye mer. Ikke bare gjennom denne praktiske handling, men gjennom å være bærer av kontinuitet, kultur og moral.
De gamle grekere diskuterte mye rundt begrepet plikt. En egen gren av filosofien hadde dette som sin hovedtese og mente at plikt var noe av det viktigste i menneskers liv. I dagens samfunn ser det ut til at ordet vekker negative følelser fordi det forbindes med noe jeg må gjøre og ikke noe jeg har lyst til å gjøre.
Les også: Om ikke noe skjer, går kirken en sakte død i møte
Det skal ikke så mye surfing til på nettet før en kan lese om folk som melder seg ut av statskirken fordi en eller annen prest eller biskop har opptrådt som værhane og gått seg vill i det moralske landskap. Det rokker ikke ved det fundamentale i kirkens budskap. Det rokker heller ikke ved at å snu ryggen til kirken, svekker du en institusjon som tross alt har en plass å fylle i ditt og mitt liv. For det er vel ikke sånn at du melder deg inn i et annet kirkesamfunn eller trosretning. Du vil bare markere en uenighet.
Hva med å bli der du er? Ikke som aktiv kirkegjenger.
Ikke som en høylydt støttespiller til alt kirken serverer. Mer som et resultat av en pliktfølelse overfor det samfunn som har gitt deg alle muligheter til å mene, tro, protestere og til syvende og sist sørger for en verdig slutt.
Vi mangler mye pliktfølelse i dagens Norge. Ikke vanskelig å sitte på egen tue og skue utover et landskap av idioter, bedrevitere og folk som ikke skjønner at samfunnet er til for deg. Som boken «Generation me» taler om, har vi beveget oss til en situasjon hvor samfunnslimet ikke lenger kan tas for gitt.
Les også: Kirken bør fordømme de uakseptable sidene ved islam og oppfordre imamene til å lære av Jesus
Min påstand er at en komponent i dette limet er plikt. Ikke bare mot kristendom og kirke. Vi kan utvide det til å gjelde mange områder utenfor vår private sfære. Vi har plikt til å støtte krefter som vil bevare og utvikle Norge. Vi har plikt til å protestere når vi ser ting går galt av sted. Vi har plikt til å gå i rette med både kirkens og statens representanter når det føles nødvendig. Men det betyr ikke at vi skal rive ned kirke og stat av den grunn.
I en av sagaene kan vi lese om at det var en plikt å drepe kongen hvis han sto for ugjerninger eller opptrådte umoralsk. Vedkommende som ble tilkjent oppdraget måtte selv bøte med livet hvis han ikke utførte handlingen.
Så drastiske skal vi ikke være, men ta med oss at begrepet plikt ikke er en nymotens oppfinnelse. Du og jeg må bare skyve unna noen egoistiske tanker, og bli «greske filosofer».