Nå har vi endelig fått et konkret eksempel på hva inntektene fra bompengene i Oslo skal brukes til; T-banens signalsystem skal fornyes – pris (før overskridelser – hørt om dem?) er 5,4 milliarder. Et annet eksempel er fra bypakken i Stavanger, en ekspressykkel-«sti», pris 1,5 milliarder.
Generelt gjelder at alt som har med infrastruktur i byene å gjøre skal i vesentlig grad (og denne «graden» vokser) bli finansiert av bompenger, hvis ikke må prosjektene nedgraderes eller fjernes. Dette merkelige prinsippet har blitt innført nesten umerkelig – inntil det hele eksploderte – med FNB og et skadeskutt Frp, som nå har tatt av seg silkehanskene – som resultat.
Hvis man for et øyeblikk glemmer at bompenger bryter med alle regler for beskatning, og betrakter den nære fortid, er det en forstemmende utvikling vi ser. Oslo finansierte sin T-bane på 60- og 70-tallet uten bompenger, og det var en selvfølgelighet at samfunnet, og ikke en enkelt gruppe, finansierte infrastrukturen i stort. Her kommer innvendingen raskt til syne – skal ikke bilistene være med å finansiere veiene de benytter? Vi med hukommelse husker meget godt at samlede skatter og avgifter på privatbilen var opptil tre ganger så mye som vei-bevilgningene – det var en nasjonal fiskal skatt. Nå har den, etter undertegnedes mening, hodeløse satsingen på el-bilen snudd opp ned på dette, og nå er det fossilbilistene nesten alene som skal betale. Det er vel den eneste gjenværende gruppe som er igjen å beskatte.
Les også: Bilistene må betale 7,5 milliarder for bypakke i Trondheim
Dette faktum, at samfunnet ikke lenger har økonomi til å finansiere infrastrukturutviklingen, er ikke det et utvetydig bevis på at Norge egentlig har blitt et fattig samfunn? Og et enda viktige spørsmål – hvorfor har det blitt slik – vi med vårt svulmende oljefond? Årsakene er der hvis vi tør å stille politisk ukorrekte spørsmål. Under følger et lite knippe:
Vi er det eneste landet med 100% sykelønn fra første dag, men vi er vesentlig sykere enn våre naboland. Man får gjøre seg opp en mening selv.
I det private næringsliv må man effektivisere eller gå under. I den raskt voksende offentlige sektoren er dette ikke nødvendig. Et krav fra Siv Jensen om 2% effektivisering per år i denne sektoren blir møtt med hoderisting og motstand, godt støttet opp av media – denne sektoren må med andre ord være fullkomment drevet.
Jernbanedriften er nå under omstilling, med det resultat at utenlandske selskaper utkonkurrerer vårt hjemlige Vy (NSB). Det oppsiktsvekkende er at Vy plutselig kunne gi tilbud som ligger 30 – 40% under beløpet Vy mottar i år. Samlet sparer samfunnet cirka 1 milliard i året på konkurranseutsetting så langt. Dette blir så godt som mulig forsøkt bortforklart og bagatellisert fra venstresiden, men viser hvor galt det går når en offentlig sektor ikke blir gjenstand for effektiviseringskrav.
Til slutt et lite men viktig eksempel på den hodeløse pengebruken, igjen i Oslo. Her ble det under stor ståhei presentert utekontor, med pris på 1/2 million. Norge har tydeligvis et stabilt juniklima, dette årets juni, hele året.
Dette er bare noen men talende eksempler på offentlig pengebruk, og kan langt på vei forklare hvorfor denne nye skatten – bypakke-bompengene – er «nødvendig». Regnet etter hva vi får igjen av offentlige tilbud per innbetalt skattekrone står det dårlig til med Norge.