Har du opplevd at en kristen kommer opp i fjeset ditt, og med ville øyne og tvilsom ånde forteller deg at du må finne Gud? Slik han har gjort? Hva er det som rir slike?
Jeg har også fått min lille dose av «Guds frelse». Men min variant går på at Gud er en formel. Rett og slett. En måte. En måte å leve på. Som er 100% logisk.
Når man finner en slik «måte», får man et ustyrtelig behov for å fortelle andre om det. Det er som å oppdage en perfekt slankekur. Eller en snarvei til å bli rik.
Så hva er formelen? Vel, den er litt komplisert og sammensatt, men den er bygget på naturen. Som Aristoteles må vi studere naturen. For i naturen uttrykker «Guds vilje» seg.
Og allerede her ser vi det riktige tankesettet. Vi må være ydmyke. Vi må studere. «Guds vilje» står i kontrast til «egen vilje». Egen vilje er det trassige barnet som sliter i kontakt med virkeligheten. Og ønsker å forby den når virkeligheter ikke samsvarer med den.
I naturen må alle ting kjempe. Ingen ting er gratis. Alle må jobbe for å overleve.
Bare her kan vi lære masse som vi kan ta med oss inn i politikken. Gratisløsninger er unaturlige. Når noe er gratis så bryr ikke folk seg. De sløser.
I Sovjetunionen subsidierte man brød sterkt for at folket ikke skulle sulte. En edel tanke. Men brød ble billigere enn ved. Så folk fyrte med brød.
Les også: Barn blir kynisk brukt av voksne
Så der ser du. Gratisløsninger skaper unaturlighet.
For når noe er gratis så fjerner du konsekvensen. Og fjerner du konsekvensen så fjerner du egentlig valget. Og ondskap er å frata andre mennesker et valg. Så gratisløsninger er egentlig ondskap.
Tenk deg at du er liten og går på tur, og så plumper du i myra. Det så så fint ut, men det var forrædersk og foten sank nedi, og du må gå med våt støvel resten av turen. Ikke moro. Men du lærer. Fordi det fantes konsekvenser.
Tenk deg i stedet at du var på tur med en moderne barnehage. Som har med skift til alle. Og hvor den som plumper blir ivaretatt. Får sitte på fanget. Får trøst. Får oppmerksomhet. Ny støvel. Ny sokk.
Dette høres jo ut som omsorg, gjør det ikke? Noe fint. Men det er ikke det. For straks skjønner barna de nye spillereglene. Så alle plumper. Alle forter seg ut i myra. For da får de også sitte på fanget. Og nye sokker. Og omsorg. Tror de.
Men da blir de voksne sure. Det var ikke sånn ment. Det er ikke lov å gjøre det med vilje, sier de. Og blir sinte på barna som bare har snappet opp systemet.
Dullingen med plumperne var der for å få frem hvor omsorgsfulle og flinke barnehagepersonalet var. «Vi tenker på alt», er deres motto. De reiser på tur. Godt planlagt. Og ivaretar alle. Unntatt de av barna som tenker. Og i sitt stille sinn hater de som plumper.
En barnehage som oppfører seg på denne måten hyller talentløshet. Det er unaturlig. Så etter hvert lærer de smarteste barna å plumpe på en måte hvor det ikke ser ut som det er med vilje. Og galskapen er komplett.
Når jeg jobbet i barnehage så hyllet jeg de flinke. Straks de 2-3 første ungene var ferdige med å kle på seg så styrtet jeg ut sammen med denne «eliten». Låste opp garasjen og lot de forsyne seg med de kuleste lekene. Fordi jeg ville emulere naturen. Naturen er min læremester. I den finner jeg «Gud».
Les også: Har folk som Petter Stordalen sluttet å tenke?
De som setter seg opp mot «Guds» vilje vil gjerne selv være guder. «Bekymrede» og «omsorgsfulle» barnehageansatte er ofte mest opptatt av å markedsføre seg selv som det. At de faktisk skaper barn som blir dårligere og dårligere til å kle på seg bekymrer dem ikke så mye. Det viktige er at de selv fremstår som omsorgsfulle.
Så «Guds vilje» er en formel. Det er ikke fritt hvordan vi behandler barn. Eller hverandre. Alt må koste. Alt må ha en pris. De sterke og flinke må belønnes. Svakhet og latskap må ikke belønnes av personer som selv vil være guder.
Dette er forskjellen på en konservativ og en sosialist. En konservativ ønsker ikke selv å være noen gud. Han forstår at mye er utenfor hans rekkevidde, men han prøver så godt han kan å adlyde «Guds vilje».
Sosialisten vil selv være gud. Han/hun vil selv være den vakre. Stolte. Flotte. Som redder de svake. Som redder de svake fra naturen.
Sosialisten hater egentlig naturen. Han/hun vil vinne over den. Tvinge den i kne. For at han/hun selv skal fremstå som fin.
«In God we trust», står det på den amerikanske dollarseddelen. Ikke «in government we trust».
Vi må ikke beundre mennesker. Vi må beundre prinsipper.
I det ligger det gudommelige.
Ha en fin dag!
Sverre Høegh Krohn. Religiøs.