Dagbladet er kjent for kampanjejournalistikk. Denne gang har de sluppet til en ekstern skribent, Kristina Quintano, som beskrives som «forlegger, frivillig, lærer».
Quintano retter sin tekst til justisminister Jøran Kallmyr med ordene:
«Kjære Jøran, hvor langt unna må et barn som drukner være før du bryr deg? De aller fleste barn som plukkes opp av vannet ser ut som noe du ikke kan forestille deg i dine verste mareritt.»
Teksten i Dagbladet er uvanlig lang. De har ikke bedt forfatteren kutte noen ting. Her er utdrag av det vi kan lese:
«Avhengig av hvor lenge de har ligget i vannet, avhengig av vannets temperatur, hvor dypt de har sunket før kroppen blåses opp til tre ganger sin egen størrelse og de flyter opp til overflaten igjen. Hos noen lukker luftveiene seg med en gang munnen blir fylt av sjøvann og en krampetrekning i svelget gjør at strupelokket lukker luftrøret og det bare kommer små mengder vann inn i lungene.»
«Noen gaper og svelger og rekker å hige etter pusten i panikk mange ganger før kroppen gir opp å kjempe. Det er bløtvevet på utsiden av kroppen som blir spist først. Fisken går for øynene med en gang. Mange av de druknede mangler øyne allerede etter noen få timer. Men det er vannet i lungene som får menneskekroppen til å synke.»
«Kroppens egne bakterier utvikler gasser som får kroppen til å flyte opp igjen til overflaten. Det er særlig mageregionen som blir oppblåst, noen lik ser ut som om de har kulemage. Kroppen kan inneholde så mye gass at den flyter opp som en ballong. Stort sett ligger de med ryggen opp. Armene og beina og hodet er tyngre enn resten av kroppen, derfor ser de ut som om de naturlig bøyer seg framover. Noen setter seg fast i fjell eller planter på bunnen og kommer aldri opp til overflaten igjen.»
«I løpet av en måned kan et lik på havets bunn være helt oppspist av dyr. De som flyter opp er ofte sleipe, de sklir ut av hendene våre og går i oppløsning og den lukten, den lukten lar seg aldri helt vaske av.»
Det er Jøran og Frp som er onde
Og alle disse beskrivelsene skal hektes på «Jøran» (justisministeren) som vil forhindre NGOer fra å operere redningsskip i Middelhavet.
Ikke ett ord brukes til å reflektere over at de som tar med barna sine over Middelhavet har valgt dette selv ut fra en kalkyle over risikoen og at de gambler på å nettopp bli reddet om noe går galt. Jo flere skip som står klar til å redde, desto flere vil sette ut på den farefulle reisen.
Disse vil igjen komme inn i Europa til store kostnader for mottakerlandene. De som blir igjen i Afrika får ingenting.
Som Jøran Kallmyr sa til NRK:
– Vi er bekymret for at de private redningsaksjonene i Middelhavet gjør at flere flyktninger tør å krysse fra kysten av Afrika til Europa.
– Det kan utløse at flere flyktninger velger å krysse havet enn de private noensinne kan redde.
Det avfeies snarere kontant:
«Akkurat nå finnes det ingen organisasjoner i eller rundt Middelhavet som dokumenterer hvor mange overfarter som ender med forlis, men så langt i år melder International Organization for Migration at sannsynligheten for å drukne på flukt over den sentrale delen av Middelhavet er tre ganger så høy i 2019 som den var 2018.
Det har med andre ord aldri vært farligere å forsøke å krysse Middelhavet! Og det finnes ikke et eneste bevis for påstander om den såkalte pull-faktoren om at frivillige redningsskip bidrar til at flere setter ut på havet.»
Kronikken til Kristina Quintano er det mest outrerte eksemplet selv Dagbladet har klart å oppdrive på måten man ved å fokusere på migranter som hjelpeløse ofre som er tvunget på reise, ser fullstendig bort fra at disse menneskene har betalt titusenvis av kroner for å sette ut på en reise de aller fleste vet er livsfarlig.
De som faktisk har råd til å reise, er ikke de menneskene som lider aller mest i sine hjemland. For de menneskene har knapt råd til mat for neste dag.
Mer innvandring og migrasjon
Det er ingen tvil om hvor Dagbladet vil med å trykke denne kronikken. De vil appellere til følelsene hos nordmenn som i disse dager er ute i båt. De vil gi oss dårlig samvittighet.
Og de vil stemple Jøran Kallmyr og Frp som avstumpede eksempler på ondskapen selv.
Det vi ikke får lese i Dagbladet er detaljerte beskrivelser av hvordan jenter i 10-årsalderen er voldtatt av innvandrergjenger i Europa. Hvordan ofrene i Charlie Hebdo blødde i hjel eller hvordan det føles å få et knivblad i ryggen.
For det er «feil» ofre og får oss til å ønske mindre og ikke mer «mangfold» og innvandring.
Det er en annen agenda enn den Dagbladet har.