Jeg har nylig skrevet om Karl Eldar Evang og problematisert hans politisk aktivisme dekket bak psykologrollen i sin annonseboikott av nettavisen Resett. Sammen med andre i psykologforeningens menneskerettighetsutvalg (MRU) har Evang ytret seg i VG om politiets utlendingsenhet (PU) og uttransporteringer.
Det vises særlig til en sak hvor en person ble utstyrt med «bodycuffs» (lovlig) og hjelm med tildekket visir for å redusere syn og hørsel (ulovlig). Denne personen hadde tidligere satt seg kraftig til motverge ved to uttransporteringsforsøk.
Les også: Bilutleiegigant tar avstand fra Breitbart og Resett etter bekymringsmelding fra norsk psykolog
Det er Spesialenheten for politisaker som har vurdert denne «metoden» med hjelm som ulovlig og PU er ilagt foretaksstraff for dette. Det er ikke opplagt i jussens verden at en domstol ville vurdert dette som rettsstridig, uten at jeg dermed påberoper meg juridisk kompetanse utover et interessert lekmannsblikk. Men man kunne tenke seg at «nødvergebestemmelsen» og dens marginer ville vært et rettslig drøftingstema. Det er nemlig nødvergebestemmelsen som regulerer politiets maktbruk. Her har maktbruken hatt et preventivt siktemål og trolig vært tenkt som et lempeligere middel enn annen fysisk maktbruk ved eventuell voldsom utagering. Kanskje er den preventive nødverge strukket for langt, men nødvendigvis ingen etisk brist.
Mitt hovedanliggende her er imidlertid at MRU ikke bare begrenser seg til et psykologfaglig bidrag, men like mye kan leses som et politisk budskap. Kanskje særlig med tanke på Evangs politiske rolle knyttet til «innvandrings – og asylspørsmål». Andre psykologer har tidligere satt et fokus på at psykologforeningens politiske engasjement i enkeltsaker kan svekke profesjonens faglige troverdighet, f.eks Mona Saugstad og Finn Løvfold.
Politiets «desorienteringsmetode» blir av MRU beskrevet som sansedeprivasjon, greit nok. Mulige skadevirkninger av dette beskrives, men uten utdyping og nyanseringer. Og i deres faglige informasjon blander MRU inn at sansedeprivasjon også kan betraktes som umenneskelig behandling og i noen tilfeller som tortur.
Les også: Psykologforening sammenligner politiets metoder på Trandum med tortur: – Meningsløst, sier Lurås
Begrepene «umenneskelig behandling» og «tortur» fra art. 5 i menneskerettighetene gir MRU legitimitet for sin ytring. Har spesialenheten for politisaker tematisert denne saken med referanse til «umenneskelig behandling eller tortur»? MRU vinkler i alle fall dette i en slik retning og vil dermed unødig kunne stigmatisere tjenestepersonene som utfører disse svært krevende oppgavene på vegne av samfunnet.
Ansatte i PU er også mennesker. De har som alle andre krav på «personlig sikkerhet», kanskje art. 3 i menneskerettighetene har relevans? «Hjelm-metoden» kan ha vært et fortvilet forsøk på å beskytte både den som skal uttransporteres og ikke minst seg selv. To ganger tidligere hadde personen gjort så voldsom motstand at uttransporteringen ble stanset. Han er ikke den eneste. Det er sikkert de som ut fra politiske holdninger også skulle ønske at politiet ga opp slike uttransporteringer. Er det det man kan ane fra MRU med Evang i spissen?
Les også: Politifolk reagerer på egen ledelse: – De kaster hedersmenn under bussen (+)
Ulovlig metode ifølge spesialenheten for politisaker, men umenneskelig behandling eller tortur? Jeg kan ikke se at psykologprofesjonen er tjent med at komplekse saker som dette behandles med slike krigstyper som MRU legger opp til. MRU likner mer og mer på et partipolitisk internutvalg i Sosialistisk venstreparti.