En dyp økonomisk krise gjør at et av verdens mest autoritære regimer blir enda mer repressivt.
Helt siden selvstendighet fra Sovjetunionen i 1991, har Turkmenistan vært en av verdens mest autoritære stater. Regimes nåværende president, eksentriske Gurbanguly Berdimuhammedov, har sittet ved makten siden 2006. Ved siden av å styre med jernhånd, har presidenten bygget opp en personkult rundt sitt presidentskap – for å sementere sin posisjon som den ubestridte lederen av landet.
Berdimuhammedov og hans støttespillere har så å si total politisk kontroll over Turkmenistans gjennomkorrupte og nepotistiske statsapparatet, som kveler økonomisk utvikling. Grunnet økonomisk vanstyre over en lang periode, er regimet helt avhengig av inntekter fra gasseksport for å holde de økonomiske hjulene i gang og drive statsapparatet.
Da internasjonale gasspriser kollapset i 2014, gikk Turkmenistans økonomi inn i en kronisk krisetilstand, og er nå midt i sin verste økonomiske periode på tre tiår – siden den umiddelbare perioden etter uavhengighet i 1991. I stedet for å åpne opp økonomien og tilrettelegge for økonomisk utvikling da krisen bet seg fast, har president Berdimuhammedov strammet til for å opprettholde sin totale kontroll over landet.
En ny rapport slår fast at krisen har ført til hyperinflasjon, omfattende matmangel, og økt hyppighet av alvorlige menneskerettighetsbrudd. Borgere i den isolerte sentralasiatiske staten lever derfor stadig under mer repressive politiske forhold. Regimet tvinger blant annet flere turkmenske borgere til ulønnet arbeid en gang i året – når leger, tannleger, lærere, studenter og militært personell må ta en pause fra sine vanlige jobber for å plukke bomull til inntekt for staten.
Økonomisk vanstyre
Turkmenistan er potensielt en svært rik stat som kan skryte av 19,5 milliarder kubikkmeter med påviste gassreverser – eller hele 9,9% av alle verdens gassforekomster. Store inntekter fra gasseksport har lenge holdt regimet flytende, på tross av et vanstyrt statsapparat – gjennomsyret av korrupsjon, nepotisme, kameraderi, mangel på rettsvesen og omdømmeproblemer.
Økonomien er sentralisert og dominert av beskyttede statlige firmaer, som gjør Turkmenistan til et notorisk vanskelig sted for å gjøre forretninger. Utenlandske bedrifter møter formelle og uformelle barrierer når de forsøker å komme seg inn på det turkmenske markedet, som setter en stor brems på internasjonale investeringer. På Verdensbankens «Ease of doing business»-indeks, ligger landet helt i bunnsjiktet på 189. posisjon, en plass foran Somalia, som ligger sist.
Les også: USA troner høyest i det internasjonale oljemarkedet
Skyhøy korrupsjon veier tungt på Turkmenistans økonomi. Transparency International rangerer landet som verdens 19. mest korrupte. Bedrifter uten tilknytning til regimet, skal se langt etter å bli beskyttet av loven. Ifølge den britiske regjeringen er ikke forretningskontrakter tilstrekkelig beskyttet, og virksomheter kan bli tvunget ut av markedet uten grunn.
Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling (EBRD) beskriver Turkmenistan som «den minst konkurransedyktige økonomien av alle bankens medlemsstater» i 2019. Statlig sektor dominerer økonomisk beslutningstaking, og effektiv selskapsstyring hindres av mangel på uavhengige bedriftsledere – selv i private bedrifter.
Økonomisk krise
Dagens prekære økonomiske situasjon forklares derfor først og fremst med økonomiske vanstyre over en lengre periode, men som først kom overflaten som en konsekvens av de vedvarende lave internasjonale gassprisene siden 2014. Som så å si eneste eksportvare, har reduksjonen i inntekter fra gassindustrien har gått spesielt kraftig utover Turkmenistan evne til å finansiere nødvendig import.
Inntektstapet har ledet til en kollaps i verdien til landets myntenhet – manaten – som har gått fra 2,8 manater for per amerikanske dollar i 2014 til hele 18,6 per dollar i dag på det svarte markedet. Der drastiske verdifallet har ført til skyhøy inflasjon, og en generell produktknapphet på importerte varer. Valuta- og inflasjonskrisene har rammet økonomiske sektorer som er avhengige av importerte komponenter spesielt hardt.
Myndighetenes finanser er under hardt press, som går dirkete utover turkmenske borgere. Statens kapasitet til å forsyne sosiale goder til befolkningen har sunket drastisk som følge av den økonomiske krisen. Tidligere ordninger som gratis elektrisitet, vann og naturgass ble faset ut ved inngangen til 2019, og staten har blitt tvunget til å privatisere transportsektoren.
Det totale omfanget av landets økonomiske problemer er fortsatt ukjent, grunnet store restriksjoner på informasjon og inn- og utreise til landet. Men turkmenere har funnet måter å fortelle folk utenfor Turkmenistan om situasjonen i landet. Det finnes flere rapporter om kronisk mangel på grunnleggende varer, rasjonering, køer utenfor butikker og banker, samt kutt i offentlige goder og stigende priser.
Mindre rettigheter
Britisk UD har identifisert flere bekymringsområder hvor ytterligere innskrenkinger av rettigheter har funnet i løpet av de siste årene. Inkludert mindre ytringsfrihet og tilgang til informasjon, større begrensninger på religions- og trosfrihet, mer kjønnsbasert diskriminering, samt drakoniske lover for å straffe homofili og transseksualitet.
Turkmenistan er nå regnet som verdens verste land for journalister – på 180. plass av 180 – ifølge pressfrihetsrangeringen til Journalister uten Grenser (RSF), som også melder at pressefrihetens vilkår i landet har forverret seg i tre av de siste fire årene. Flere turkmenske journalister har fått lange fengselsstraffer for sitt arbeid, som FN og store deler av det internasjonale samfunnet kaller – spesielt vestmaktene – politisk motiverte dommer.
Kvinners rettigheter i det sentralasiatiske landet går i revers. De må i større og større grad føye seg etter strenge kleskoder, og tvinges til å gå med den tradisjonelle nasjonaldrakten – en lang brodert kjole. Kvinner som jobber i offentlig sektor er spesielt utsatt, ettersom de også møter krav om å ikke farge håret, ikke bruke neglelakk, falske øyevipper og negler. De blir også presset til å avstå fra å kjøre bil og røyke sigaretter.
HBT-personer i Turkmenistan blir sterkt undertrykt av staten. Samtykket sex mellom menn forblir kriminalisert og kan resultere i to års fengselsstraff. Menn og transkvinner som er mistenkt for homoseksuell sex, kan bli påtvunget analundersøkelser for å finne bevis for straffbar adferd.
Islam kom til Turkmenistan på 600-tallet og er landets desidert største religion, men blir sett på av regimet som en alternativ legitimitet for makt, så staten jobber hardt for å minimere religionens rolle i det offentlige rom. Lovgivning for å bekjempe islamistisk ekstremisme brukes til å arrestere og fengsle ikke-voldelige religiøse grupper. Menn under 40 risikerer bøter og polititrakassering hvis de har skjegg. Det har vært rapportert om politi som forsøker å intimidere og blokkere troende fra å gå til prekener i flere moskéer.
Autokratiet styrker seg
Turkmenistan har alltid vært et autoritært og repressivt regime, men i takt med at de økonomiske forholdene i landet forverrer seg, blir den politiske situasjonen mer og mer prekær. Ifølge Freedom Houses «Freedom in the World Index», var landet i toppsjiktet over verdens mest autoritære stater i 2018 – på 204. plass av 210.
Turkmenistans sikkerhetsapparat går i større grad etter politiske dissidenter – i inn- og utland – enn tidligere. Når opposisjonelle figurer rømmer til utlandet for å drive med politisk opposisjonelt arbeid, blir deres familiemedlemmer i Turkmenistan ofte utsatt for diverse former for press, for å «oppmuntre» dissidentene til å komme hjem.
Det påstander om økt bruk tortur og inhumane fengselsforhold, og personer som kommer i unåde med myndighetene, har en dyster fremtid i møte. Turkmenistans fengselssystem blir omtalt som et «sort hull» for innsatte som soner lange straffer. Ved siden av umenneskelige og uhygieniske forhold, får ikke fanger kontaktet venner og familie på mange år. Det har blitt dokumentert flere tilfeller av vold og andre former for tortur i turkmenske fengsler.
Utviklingen i Turkmenistan bekrefter den internasjonale trenden hvor demokratiske styresett og liberale verdier er i tilbakegang verden rundt. Det stiller i rekken av land over hele verden som har sett økt autoritære tendenser i løpet av det siste tiåret, og det er ingen grunn til å tro at utviklingen i landet vil snu med det første.