Jeg bor i byen. Jeg bor der det ferdes svært mange om natten, mellom festområdene i sentrum og festområdene på Grunerøkka.
Der jeg bor er det ingenting. Det er ingen barer, ingen kiosker, ingen nattåpne steder av noe slag. Men alt for mange ser ut til å mene at man ikke trenger å te seg som folk av den grunn.
Jeg våkner av at det står en større gruppe unge voksne like utenfor vinduet mitt. Jeg ligger i sengen høyt oppe i etasjene i denne i utgangspunktet normalt stille bygate og tenker at av alt det bråket som «man må forvente» fra gatenivå en sommernatt så er dette godt og vel i overkant.
Det har vært mangt et tilfelle gjennom lang tid jeg skulle ønske jeg hadde reagert på og deretter angret på min egen passivitet, så denne gangen gjør jeg det.
Jeg vet ikke hvor mange de er men de høres ut som oppunder ti stykker. Noen menn, noen kvinner. Jeg kan ikke se dem fordi etter at de har stått en stund og hoiet seg i mellom forsvinner de akkurat rundt hjørnet da jeg stikker hodet ut av vinduet for å se.
Men jeg drar på meg en shorts og går rolig ut. En baby gråter fra en av naboleilighetene. Er det bråket? Folk i denne gata har soverommene sine ut mot det som i utgangspunktet var en forholdsvis stille gate, som hadde vanlig biltrafikk den gang da den ble tegnet før det fantes noe Blå, før festtiden på Løkka, før Akerselva ble et oppholdssted og før sykkelfelt og gående horder av fulle og feststemte. All lyd høres godt og noe mer enn annet.
For eksempel har det vært et meget tiltagende støynivå fra forbipasserende, motorsykler og rullebrett som genererer enormt med lyd i de forholdsvis trange sentrumsgatene. Alt høres, jeg vekkes mer eller mindre hver helg, og ofte i uka.
Hvorfor skal jeg som har holdt til her i femten år være den som presses ut av bråk? Hvem har laget et bysamfunn der bråkmakene mener de har noen rett til ordensforstyrrelse i boligområder om natta? Få tilbake bilen sier nå jeg. Gi folk en grunn til å ikke gå!
Jeg kommer meg ut og har i mellomtiden reflektert over hva som kan møte meg. Jeg er rolig.
Les også: Tatt for plagiat, nå begynner han i NRK
Jeg tar dem igjen en gate bortenfor og ber om et lite øyeblikk. Jeg sier hei, jeg ønsket å komme ut her og fortelle at dere på veien deres har vekket opp folk med det høye lydnivået, dette er et boligområde, hadde vært fint om dere holdt støyen et par hakk nede.
Det som fulgte var som tatt ut fra en drøm fra Franz Kafka der alle deltok med hver sin raske kanonade av spyttende utrop.
– Vi har ikke engang vært i en gata di.
– Få på deg skjorte, mann.
– Vi har bare gått rett forbi. Vi har ikke sagt noen ting.
– Det er sommer for faen. Du må jo akseptere dette.
– Har du problemer, eller? Bor du her?
– Kom du seriøst ut for å si det der?
– Har du ikke noe bedre å finne på?
– Kom deg ut av byen vår.
– Jo mer du maser jo mindre vil vi høre på deg.
– Har du aldri sett svartinger ute før eller?
Og så videre i det samme leiet.
Noen utsagn kan man rekke å komme med noe form for motsvar til, noe må man bare la ligge, men når rasismekortet spilles ut, på gata i en gjeng med seks kvinner og seks menn, alle fra – hva er politisk korrekt å si i disse dager når det er de selv som spiller kortet, kan man si Afrika? – da blir man ganske paff.
Jeg snakket til dem akkurat slik jeg ville gjort med enhver annen. Jeg var svært rolig og saklig hele tiden, selv etter å ha indirekte blitt kalt rasist, men de tre siste kommentarene som dreide seg om at dette etter deres mening helt klart var et rasistisk «overfall» av fredelige folk, dét satte meg skikkelig ut.
Jeg sa; dere KUNNE jo ha valgt å si f.eks ja, sorry, det er seint, vi skal bevege oss videre. Eller dere KUNNE ha sagt ja det var kanskje litt høyt.
Men i stedet kom,
– Alle skjønner at du er her fordi vi er svartinger.
– Du kan ikke ta svartinger vet du.
– Kom deg hjem og la oss svartinger være.
Eller noe i den duren. Men jeg hadde altså ingen formening om hvem de var da jeg bestemte meg for å gå ned og «ta kampen» for et litt roligere miljø her i dette boområdet.
Men rasist er jeg altså. God natt fra Krenkistan.