De norske redningsmennene bærer sin del av ansvaret for at flere risikerer den farefulle ferden over Middelhavet.
I dag ble det kjent at et norsk skip er på vei til Middelhavet, for å «redde flyktninger».
Leger Uten Grenser gjenopptar i samarbeid med SOS Mediterranee redningsoperasjoner i Middelhavet med et norsk skip, ifølge NTB.
Fartøyet går under navnet the Ocean Viking har kapasitet til å frakte opptil 200 migranter.
Jeg tviler ikke på at motivene til redningsmennene er gode. Men de bør tenke over konsekvensene av deres egne handlinger.
Virkeligheten er at disse såkalte redningsmennenes handlinger er med på å oppmuntre mennesker til å risikere alt for et bedre liv i Europa. Det er et livsfarlig sjansespill som kan få helt fatale konsekvenser.
I ørkenbyen Atar i Mauritania møtte jeg vinteren 2008 en ung mann fra Senegal. Han lå og sov på et teppe og våknet da solen sto opp. Vi snakket sammen om hva han gjorde der. Han hadde forsøkt å komme seg på en robåt over havet til de nærliggende Kanariøyene, sammen med andre fra samme region. De hadde støtt på dårlig vær. Båten kantret og flere døde, kunne han fortelle.
Jeg var i Libya under den arabiske våren i 2011. I interneringsleire møtte jeg mennesker fra afrikanske land syd for Sahara, stuet sammen under forhold som får norske bønders behandling av svin til å blekne. Opprørerne som hadde kontrollen i områdene jeg beveget meg i, hevdet de var leiesoldater for diktatoren Muammar Al-Gaddafi. Noen få kan ha vært det. Det store flertallet var bare mennesker som ønsket et bedre liv.
Høsten 2011 var jeg igjen i Libya, nå i Tripoli. Der besøkte jeg blant annet et sykehus som hadde blitt forlatt da Gaddafis styrker rykket inn i byen. Mennesker hadde blitt liggende, døende, råtnende. Noen dager senere var stanken ikke til å holde ut.
Jeg har besøkt flyktningleire drevet av den kristne hjelpeorganisasjonen Caritas i Irak i 2015, der de ansatte bønnfalt oss i Vesten: Send pengene til oss. Ikke bruk alt på noen få som kommer til Vesten. Vi kan hjelpe mange flere her.
Det er ikke vanskelig å forstå at mange griper sjansen til å skaffe seg et bedre liv i Europa, selv om oddsene ikke er gode. Dessverre bidrar norske humanitære organisasjoner og frivillige til at flere risikerer livet, til at flere blir drept og at denne krisen fortsetter.
Selv om intensjonene til de om bord på skipet nok er de beste, vet Leger uten Grenser det samme som jeg. De er klar over effekten av slike aksjoner. De vet at flere kommer til å legge ut på den farefulle ferden, når det er skip som står klare til å plukke dem opp og frakte dem til europeiske farvann.
Organisasjonen, som i stor grad lever av frivillige bidrag, vet hva de gjør. De velger å markedsføre seg som gode og blåser i konsekvensene.
Jeg har selv tidligere donert til Leger uten Grenser, fordi jeg har oppfattet de som mindre politiske enn andre humanitære organisasjoner. Det kommer jeg ikke til å gjøre før de beklager sine uansvarlige veivalg.