Torbjørn Røe Isaksen er vanligvis en redelig og klartenkt mann, men i denne ukens utspill om «muslimhat» fremstår han som forvirret.
«Muslimhatet bygger på en forestilling om at islam i bunn og grunn er en voldelig religion som ønsker å underlegge seg verden, at muslimer i Vesten – i noen konspirasjonsteorier med støtte fra politikere som ønsker å bytte ut befolkningen for å sikre sin egen makt – kommer til oss som potensielle erobrere, selv om de holder det hemmelig. De er derfor en type femtekolonister som ikke kan stoles på. Deres lojalitet er bare til sine egne, ikke til sitt land (og det landet, for øvrig, er i vårt tilfelle Norge). Ikke bare er ikke muslimer gode nordmenn, men de kan heller ikke være det samtidig som de er troende muslimer,» skriver Røe Isaksen i Vårt Land.
I dette likestiller altså Røe Isaksen det å mene at islam i bunn og grunn er en voldelig religion med «muslimhat», og han trekker samtidig linjen til terroraksjonen i New Zealand. Men man må spørre seg om næringsministeren overhodet kan noe om islam i det hele tatt.
Les også: Nye absurde særkrav på vegne av islam
For at islam skal «erobre verden» står som en klar instruks i islams hellige tekster. Og profeten Muhammed var utvilsomt en krigsherre med mye blod (og antisemittisme) på hendene. Videre: dilemmaene rundt muslimers lojalitet til sekulære stater og demokratier, gjelder ikke bare i Vesten, men også i islams kjerneområder og sees i ønsket om å opprette et kalifat. En «rettroende» tolkning av islam anerkjenner ingen annen autoritet en Allahs og intet annet fellesskap enn «ummaen».
Hvis en som definerer seg som troende muslim faktisk tar Koranen som uttrykk for Allahs vilje ord for ord, vil den primære lojaliteten ligge til Allah/Koranen og ikke til en sekulær, ikke-muslimsk stat som Norge. Hvis ikke Røe Isaksen forstår det, vet han for lite om islam.
Kritisk sans vs. «hat»
«Muslimhat er et systematisk hat og mistenkeliggjøring av en hel gruppe mennesker, utelukkende fordi de er hvem de er,» skriver Røe Isaksen.
Men selv om man har en realistisk innstilling til islam, betyr ikke det at man «hater» muslimer. Jeg tror svært mange heller synes synd på barn som
er indoktrinert på denne måten.
Når næringsministeren i et annet intervju sier at man i kommentarfeltet til Resett kan finne «forestillinger som nører om muslimhat», er det en så indirekte vei frem til «muslimhat» at jeg lurer på hva han strengt tatt mener. For islamkritikk vil jo også kunne sies å «nøre opp under muslimhat», hvis angjeldende person er tilbøyelig til å hate.
Det virker mer som Røe Isaksen bare henger seg på en politisk korrekt bølge som skal ta avstand fra Resett og den åpne kommentarfeltpraksisen her.
Kunnskapsløs
Røe Isaksen viser at han ikke kan særlig mye om islam og dets politiske dimensjoner eller at han viker unna fra det. Profeten Muhammed var en krigsherre som ikke vek tilbake for å bruke vold for å oppnå politisk makt. Og slik koranen og islam fortsatt læres bort i norske moskeer og koranskoler, er det all mulig grunn til å være bekymret. Det Røe Isaksen kaller konspirasjonsteorier om islams utbredelse og erobring er nedfelt i islamske tekster. Vi er således avhengig av en reform av islam som ennå lar vente på seg.
Røe Isaksen har rett i at mange med muslimsk identitet i Norge er godt integrert og lojale borgere. Men det er i mange tilfeller fordi islam ikke er særlig viktig for dem eller de ikke kan mye om islam. De er i praksis blitt ex-muslimer. Det er således viktig å skille mellom islamkritikk, som er legitimt, og muslimhat, som ikke er det. Røe Isaksen blander de to sammen i det han uttaler og det tjener ikke debatten.
Rot med begreper
«Muslimhat er en sikkerhetstrussel. På samme måte som politisk terror fra høyreekstreme, ytterliggående venstrekrefter eller radikale og voldelige islamister. Det må bekjempes også som en sikkerhetstrussel av våre egnede organer,» skriver han.
Men PST bruker meg bekjent ikke et slikt begrep som «muslimhat». Det er det nok flere gode grunner til. I den grad noen går rundt og hater muslimer, vil jeg tro det skyldes at de også er kritiske til islam og dermed ser på de som underkaster seg islam – som er den teologiske definisjonen på en muslim – som en trussel. Og at de deretter «hater» de man oppfatter som en trussel. Men islamkritikk må ikke nødvendigvis lede til hat, det kan også lede til sympati med de som må leve under islam.
Og PSTs definisjon av «høyreekstreme» fanger allerede opp de som måtte ha «muslimhat». Røe Isaksens nyord bidrar derfor bare til å delegitimere og mistenkeliggjøre islamkritikk, slik også begrepet «islamofobi» gjør. Det klargjør ingenting nytt om en sikkerhetstrussel.