Det har bare vært et spørsmål om tid før forslaget om at hver enkelt av oss skal få tildelt et øvre tak på hvor mye CO2 vi kan slippe ut kommer opp.
I Klassekampen 31. juli har man sluppet til en student ved NTNU som med klimaengstelige øyne, og for å «redde verden», gir oss den løsningen.
«I dag vet ikke du hvor mye ditt liv har ført til av utslipp i løpet av den siste dagen, måneden eller året. Alle i verden deler den samme klimakontoen, og ingen har sperre på kortet. Festen er dessverre over, og fri bar må erstattes med én enhet til hver. Personlig klimakvote bør innføres så du, jeg og verden har et tak på hvor mye vi kan slippe ut. Kun slik kan klimakrisen unngås,» skriver Gabriel Qvigstad.
For den unge studenten er folks personlige frihet underordnet den større målsettingens moralske og praktiske verdi. Folk må tvinges til å være klimabevisste, frivillighet virker ikke.
«Vi kan ikke forvente at naboen kjemper mot en usynlig CO2-fiende når han ikke har kunnskap om hva man slipper ut, og når utslipp er tilnærmet gratis. Med personlig klimakvote vil bevisstheten rundt hva som er klimavennlige valg øke. Vi vil skape en bærekraftig framtid ved å sette et tak for utslipp og benytte markedstankegang for fordelingen.»
Qvigstad utviser den samme entusiasme for sitt totalitære forslag som andre revolusjonære kommunister før ham. I målsettingen om å utjevne forskjeller, skulle man tvinge kapitalister og jordeiere til å gi over sine eiendeler til fellesskapet. Også det var «nødvendig» for å redde samfunnet og skape utopien utviklet i en kommunistisk ideologi.
«Fienden har materialisert seg, og kan dermed overvinnes,» skriver NTNU-studenten. «Norge må gå foran, så kan verden komme etter. Vi har tid hvis vi starter nå.»
Kommentar
Mange faktorer begrenser vår (bevegelses)frihet allerede. Penger er den viktigste av dem. De som ikke har råd til helikopter, må frakte seg selv på annet vis.
Men folk har ulik mengde penger. Penger kan sies å være frihet i så måte.
For en person med kommunistiske tilbøyeligheter, en som ikke setter personlig frihet og kreativitet så høyt, er kollektivt bestemte og uniforme CO2-kvoter aldeles ideelt. For siden CO2 er en konsekvens av praktisk talt alt forbruk og all bevegelse, vil en standard kvote per person virke så fullstendig utjevnende som noe annet tiltak.
Og for de som virkelig mener verden er i ferd med å «gå under» som en følge av våre CO2-utslipp, vil det bli vanskelig å argumentere mot innføringen av slike personlige, standardiserte kvoter. For fra før er vi innprentet verdier om likhet, brorskap og «hver mann en stemme».
Å skape enighet om en nær forestående «katastrofe» som skyldes menneskenes egne handlinger, er ideelt for å skape støtte til tvangstiltak som et sentralisert organ kan iverksette og håndheve.
De som tror katastrofen er nær forestående, vil ønske tvangstiltakene velkommen og lydig oppfylle statens ønsker. Og de som «fornekter» katastrofen, vil være moralsk forkastelige individer som ikke fortjener sympati. De kan tvinges, eller kanskje de heller blir «omskolert» i dertil egne leire hvis ikke allerede etablerte sosialiseringsinstitusjoner som skole, familie og media har «gjort jobben sin».
Jeg trekker helt bevisst parallellen mellom kommunismens institusjonelle og ideologisk-moralske funksjon i vår nære forhistorie og den måten «klimakrisen» med dertil hørende «løsninger» nå spiller seg ut foran øynene våre. Heller ikke kommunistene forsto hvilket totalitært fengsel deres ideologi med nødvendighet førte til.
«Klimakrisen» er nemlig perfekt for å skape en totalitær politikk, og det er nesten tverrpolitisk enighet om den allerede.
Tenk litt over hva det egentlig betyr.