Jeg skal sannelig si at vi har fått grasrotdemokrati her i vår kultur.
Det later til at allerede i barnehagen skal barna lære om demokrati og få være med å bestemme om dette og hint.Ungdomsskoleelever står frem som politiske aktivister og på universitetene gjør studentene opprør mot professorer og og skoleledelsen.
Jeg har lyst til å si med Jordan Peterson: «Lær deg å rydde rommet ditt før du forteller voksne folk hvordan verden skal reddes.»
Samtidig opplever vi at sterke krefter i politikken stadig presser på for å skape et formyndersamfunn der den enkelte borger blir styrt i sine valg av alle slags lover og regler. Voksne blir behandlet som barn som ikke vet sitt eget beste, barn som voksne som skal redde verden.
Hvem husker ikke tilbake til sin ungdoms skråsikkerhet som skyltes at vi for første gang ble påvirket av èn spesiell politisk retning og i vår uvitenhet ikke hadde motforestillinger.
Når barn på denne måten, som tilfellet Greta Thunberg, blir lansert som profeter i apokalyptisk framtidsfrykt, er det på tide å reagere. Det er ikke her personen GT som står fram, det er familien og aktivistmiljøet bak henne som bruker dette propaganda-middelet til å påvirke opinionen. At folk flest er så lette å lure med slike billige triks, er oppsiktsvekkende. Svaret på det er kanskje heller at så mange er grepet av dette klimahysteriet at ethvert virkemiddel for å påvirke er legitimt.
Min snakkende Grå Jaco papegøye, Paco, for eksempel, har lært seg å si «klima» hver gang jeg setter på Dagsrevyen.
Greta Thunberg har Aspergers syndrom. Jeg vet litt om det siden jeg har en sønn med det syndromet. Han trengte assistent allerede i barnehagen og var ikke i stand til å kommunisere med andre barn. Vi måtte flytte til et annet sted i landet for å redde han fra mobbing. Han sier selv at frem til han var 16 -17 år levde han i sin egen verden. Han var uhyre lett å påvirke og «belærte» meg omtrent ordrett om ting jeg hadde fortalt han måneder eller år tidligere. Han husket ikke da at det var jeg som hadde lært han det, men trodde det var hans egne selvstendige tanker.
Når du da har tilnærmet fotografisk hukommelse, er det lett å virke voksen og kunnskapsrik. Men det blir kunnskap uten dybde og kritisk sans. Ikke ulikt Paco, papegøyens etterplapring.
Et slikt barn med et syndrom som i hvert fall i barne- og ungdomstiden, kan kalles et papegøyesyndrom, skal fortelle samfunnsledere sannheter om hvordan verden skal reddes, er fullstendig patetisk.
Det neste er vel at 5-åringer i barnehagene streiker for åpne grenser og fri folkevandring.