Aftenposten skrev 22. juni kort om den kolossale flommen, Storofsen, som inntraff 21-23 juli 1789 for 230 år siden.
Vi vil her utdype flere sider ved Storofsen i et bredere perspektiv og i relasjon til det som media i dag omtaler som ekstremvær. Selv mindre, lokale hendelser som forårsaker begrensede økonomiske tap, blir ofte lettvint omtalt som ekstremvær som følge av menneskeskapte klimaendringer.
Storofsen inntraff mot slutten av den perioden som gjerne kalles Den Lille Istiden. Det var en periode på rundt 300 år med lange vintre og kalde somrer, noe som førte til at breene vokste kraftig. Tregrensen var også lavere enn den er i dag, trolig rundt 200 meter lavere. I en periode etter midten av 1700-tallet var klimaet mildere, men fra 1773 ble det kaldere igjen. Aller kaldest var det i 1784, som følge av et gigantisk vulkanutbrudd ved Laki på Island. Store mengder aske og utbruddsgasser ble spredt i Jordas atmosfære, det globale skydekket ble tettere, og det fulgte et temperaturfall i hele Europa. Mange elver i Europa, blant annet Themsen, var islagte til langt ut på året. Effektene av vulkanutbruddet kom på toppen av det naturlige kaldere klima under Den Lille Istiden.. De etterfølgende årene ble kalde og førte til svært reduserte avlinger.
Les også: Ny forskningsrapport: Slik har klimaet vært de siste 2000 årene
Vinteren 1788–89 i Norge ble veldig kald og lang. I starten falt det kun beskjedne mengder snø, så frosten hadde gode muligheter til å trenge langt ned i bakken. Senere samme vinter falt det til gjengjeld store mengder snø. Dette førte til at temperaturstigningen på ettervinteren hadde liten effekt på bakketemperaturen. Dessuten begynte våren sent og i høyfjellet var det frost langt ut i juli. Dette førte til at jorden ikke absorberte vann på vanlig måte, men førte til at overflatevannet ble ført videre.
Ifølge rekonstruerte værkart, lå det et lavtrykk over Østersjøen i lengre tid og akkumulerte fuktighet og forsterket seg. Høytrykk i nordøst blokkert de vanlige vest-østgående lavtrykksbaner. Lavtrykket beveget seg i stedet langsomt nordvest mot Sør-Sverige. Så presset det usedvanlig varm og fuktig luft mot Østlandet hvor den ble presset oppover mot fjellene og kvittet seg så med fuktigheten i form av enorme nedbørsmengder.
Slik dannet ekstremværet og Storofsen seg som til en helt ufattelig flom. Nedbøren begynte den 20. juli, og de nærmeste dagene regnet det kraftig og intens overalt i det sørlige Norge. Regnet stoppet først den 24. juli, og det er estimert at det noen steder falt mer enn 300 mm regn i løpet av disse dagene.
Flommen i størrelse og omfang førte til rekorder i vannføring i Glomma, øvre deler av Drammenselva, Numedalslågen, Driva, Orkla og midtre deler av Gaula.
Offisiell statistikk angir minst 61 omkomne, men kanskje opptil 80. Det var enorme materielle skader. Det er anslått at mer enn 950 gårder ble total ødelagt. Dette var betydelig i forhold til det langt lavere folketallet på den tiden. Store arealer med god landbruksjord ble ødelagt for mange år, da det ble avleiret tykke lag av stein, grus og sand over den gode jorda. Vel 1500 gårdsbruk fikk nedsatt skatten som følge av skadene. I Gudbrandsdalen ble 3000 hus totalskadet.
Storufsen skapte det som nå kalles klimaflyktninger. Det skyldes imidlertid ikke menneskeskapte klimaendringer på grunn av drivhusgasser, men mer spesielle variasjoner som naturen selv hadde styrt. I 1789 lyktes det å få en stor mengde bønder fra Østerdalen og Gudbrandsdalen til å bosette seg i indre Troms. Så mange flyttet at talemålet i Bardu, Målselv og Øverbygd fremdeles preges av østlandsdialekt. Den samlede innflyttingen er beregnet til 18 000–19 000 personer.
Rundt om i landet har det blitt satt opp bauter som viser rekorder for vannstanden i ulike vassdrag. På minnesteinen ved Fetsund lenser er det angitt at Storofsen økte den normale vannstanden med hele 7,59 meter.
Storofsen som er godt dokumentert, viser at ekstremvær som ikke er menneskeskapt, men skapt av naturlige variasjoner, har forårsaket en ufattelig naturkatastrofe som ikke er overgått på de siste 230 år. Dette til ettertanke når vi stadig ser at vår tids naturkatastrofer og mindre flommer blir skremmende omtalt i media som en følge av menneskeskapte klimaendringer.