Den siste uken har det avtegnet seg et lite pent bilde innenfor lokalpolitikken i min lille, vakre by. Hvordan denne båndleggingen av ytringsfrihet overfor stemmer vi ikke liker kan ende opp, har vi nå fått demonstrert under Sians siste stand i Bergen. Der ville politiets Øystein Skarstein først pålegge Sian ansvar og kostnad for terrorsikring av Festplassen.
Etter å ha blitt konfrontert med politiets tilretteleggingsplikt, forbud mot forskjellsbehandling og manglende hjemmel i politiloven, endte det opp med at nytt vedtak ble fattet. Nå uten pålegg om terrorsikring. Politifolk var til stede, sto tafatte, rett opp og ned. Alt mens motdemonstranter fra ytre venstre kastet egg, spyttet og støyet det de klarte. Støyterror som sådan ønsket heller ikke innsatsleder å stanse, selv om også dette er ett lovbrudd. Tilstedeværende politi beklaget det hele, men de hadde fått beskjed fra innsatsleder John Skeie om ikke å gripe inn annet enn for å ivareta sikkerhet.
De som leser BA, vil ha sett at Skeie fredag langt på vei antydet at politiet ville forholde seg passive. (Kilde: Lars Thorsen/Sian).
Dette er et scenario som er vanskelig å tro på, selv om det utspiller seg rett foran øynene på oss. Det er et bilde som tydeliggjør hvorfor det er så viktig at en del av oss tåler å bli merket med negative karakteristikker av politiske kolleger og meningsmotstandere. Uten at VI står der, støtt, i forvissning om hvem vi er, vil ikke andre tørre å komme etter.
Innvandring er ett følsomt tema, islamkritikk er definitivt vanskelig. Den stormen vi har stått i, de siste 10 dagene, vil kunne avskrekke selv mennesker som sterkt ønsker å si sin mening. Hva jeg mener? Jeg skal komme tilbake til det. Og innledningsvis vil jeg peke på at jeg snakker om sosialtjeneste og oss sosionomer i svært generelle termer.
Jeg er sikker på at mine kolleger rundt om vi vårt langstrakte land vil kunne være både enige og uenige, noen er kanskje til og med glade for at vi endelig setter ord på dette. Først; om meg selv. Og IGJEN – hvorfor jeg sto med banner sammen med en mann jeg kun visste navn på, og som holdt banneret sammen med meg for sin venn Marie Rørvik. Jeg og Marie hadde forfattet dette sammen. Ikke de verste synspunktene å stå under, vel?
På 80-tallet tok jeg min sosionomutdanning. Jeg var på denne tiden gift for andre gang, med en mann fra India. Han kunne oppleve slengbemerkninger da, men jeg vil ikke påstå han opplevde å få flere negative meldinger enn han la opp til selv. Dette er nok enklere å se tilbake på, enn det var der og da – for det sa også noe om hva jeg fant meg i.
Jeg har med andre ord hatt en mørk og flott mann; jeg er ikke lei indisk mat, og jeg fikk også et tidlig og unikt innsyn i meningene til de unge mennene som kom til vårt samfunn. Det var ikke alltid sympatisk. Rettighetene hadde de fått fortalt alt om. Vårt samfunn hadde imidlertid blingset enormt når det gjaldt å informere om pliktene. Min mann var sikh, men han fikk og tok med hjem mange venner med ståsted også innenfor islam. Han kjente godt til denne retningen, siden det i Punjab befinner seg en stor del muslimer. Han var ikke spesielt begeistret for deler av den – på ett tidspunkt det ikke var noen form for debatt rundt islam, var han kritisk. Han kunne ikke ha noe med en religion der man solgte sine døtre, som han sa.
Det jeg vil frem til har imidlertid mer med min utdanning og de menneskene jeg har møtt gjennom arbeidslivet å gjøre enn dette. Gjennom 90-tallet innså jeg gradvis at det som Lov om sosiale tjenester hadde som intensjon; å utjevne forskjeller og å være et sikkerhetsnett for de svakeste, ble noe som var alt for enkelt å utnytte. Jeg jobbet også som lastebil- og etter hvert bussjåfør, og hadde derved også en fot i et røffere mannsmiljø. Det var ikke mange damene blant bussjåførene på 80 og 90-tallet. Jeg beholdt altså en fot innenfor dette, noe jeg tror gjorde meg mer bevisst på hvordan vi sosionomer, dessverre ofte fortjent, kan oppfattes. Inkludert hvor langt til venstre vi står, og at det koster å stikke seg ut.
Les også: Politiet fornøyd til tross for amper stemning under Sian-demonstrasjon i Bergen
Sentralt i sosionomens studie står toleranse og empati. Og dette er viktig. Toleranse med tanke på at vi er forskjellige som mennesker, har ulik bakgrunn og erfaringsgrunnlag. Og ikke minst; ulik kultur. Empati for å kunne sette seg inn i andres situasjon. I møte med denne forhandlings og kravkulturen ble toleransen satt på prøve, og kom dårlig ut. Ikke fordi vi ikke mestret eller hadde vilje til å vise toleranse der vi burde, men fordi vi ikke mestret å avgrense toleransen og trekke grenser overfor det jeg vil definere som ukultur. Som dette trekket ved islam, som min mann på sin hverdagslige måte påpekte. At en del gjorde nettopp det; solgte sine døtre, ble aldri snakket om. De eksotisk fremmede kunne stille svært mange særkrav, og ble ofte tatt på alvor og møtt.
Av og til var det riktig, ofte ikke – da var det et utslag av at man tenkte «stakkars». Og igjen, tilbake til rasismens former. De lave forventningers rasisme. Å avgrense ville betydd at man hadde behandlet et voksent, ansvarlig menneske som nettopp det – med den konsekvens at vi muligens hadde hatt én eller flere mellomfornøyde brukere – men kanskje også et annet debattklima rundt dette i dag. For det er unektelig mye vi rundt omkring på sosialkontorene som har vært for lite bevisst på dette. Noen var nok også mer enn en smule nervøse for det som etter hvert begynte å bli kjent; at du kjapt kunne få slengt «rasist» til deg, om du ikke imøtekom. Dette var også velkjent blant bussjåførene, men der sa mange det rett frem og var flinkere til å si «nei, hør nå her». Det hjalp ikke å stemple sjåføren som rasist fordi bussen ikke vil kjøre utenom ruta for å imøtekomme passasjeren. Bråkte de nok, hendte det de fikk «jeg skal jammen vise deg rasist» fra sjåføren, og kontant ble vist døra ut.
På sosialkontorene var det særdeles lite fokus på de negative sidene ved innvandring, det torde få å sette ord på – om noen hadde begynt å tenke i de baner. Toleransen hadde vi alle fått inn gjennom studiet. Kapittelet vi ikke hadde i læreboka, var kapittelet om toleranse og respekt mot meningsmotstandere i egen befolkning, og i egen yrkesgruppe.
Det var nærmest utenkelig å gå mot strømmen. Ingen ville ha stempelet fra kolleger. Og enda hadde ikke islam gjort sitt inntog for fullt.
I vår tid ser vi at ytringsfriheten er under angrep fra mange kanter. Ikke minst fra venstresiden. Når vi sto der ved Sians markering var det for å peke på dette – og at det er urimelig rent prinsipielt at organisasjoner som ikke har gjort seg skyld i noe straffbart blir utestengt fra Arendalsuka. I tillegg har vi nå fått et nytt problem, at masserapportering på Facebook gjør at mennesker som har meninger til høyre utestenges gang på gang. På toppen av det hele kommer såkalt «no-plattforming» som er et fenomen jeg liker særdeles dårlig. Dette er det som har kommet til utrykk mot Resett, blant annet – der man gjennom aksjoner forsøker å ødelegge inntektsgrunnlaget og sabotere for drift. I tillegg er fenomenet Tommy Robinson godt kjent, samt at islamkritiske stemmer avgrenses stadig mer.
Det har gjennom de siste 10 dagene slått meg at venstresiden også i Arendal henger fast i de samme, etter hvert foreldede, tankebanene vi gjorde gjennom disse tidlige årene med flyktninger og asylsøkere i Vesten. De har tilsynelatende også her glippet på kapittelet som omhandler toleranse og respekt overfor andre menneskers tanker og meninger. Og nå er jeg tilbake ved innledningen, der jeg peker på hvor vanskelig det må være for vanlige mennesker som er bekymret for utviklingen å stikke seg ut i Arendal – tross alt pratet om toleranse fra venstresiden. Tross alle som både direkte og indirekte peker på at «hatprat» er noe som vi må unngå – hva nå enn «hatprat» er. Nå har vi fått en tid der hver især langt på vei kan definere dette, ut fra hva de føler seg støtt av- sammen med det etter hvert fullstendig ødelagte begrepet rasisme. Det siste nå er at husdyrhold er «dyrerasisme». Men det sidesporet skal jeg la ligge.
Se bare Facebookinnlegget til venstre som ble lagt ut fra SV i anledning 22.07.2019, der vi som har et kritisk blikk rettet mot ideologien islam langt på vei beskyldes for å hylle ABB. I alle fall beskyldes vi for å hylle noen som har hyllet ham. I tillegg og i samme åndedrag refereres et hakekors sprayet inn på et minnesmerke. Hvem som sto for dette har ikke kommet frem, men det er adskillig flere enn nazister som hyller nazismen. Den usikkerheten våre myndigheter og media skaper ved å fortie hvem de ansvarlige er skader alle.
Noen har altså misforstått dette fullstendig, med eller uten hensikt, og det blir ikke bedre av å aktivt slette lange innlegg som forklarer hva vi tenker. Innlegget under ble slettet før to minutter hadde gått.
Blant disse som mener å befinne seg i riktig posisjon til å definere riktig og galt, sitter det altså mennesker som tar bilder av andre virkelig gode politiske kolleger i bystyret, mine kolleger i FrP. De legger altså meningsmotstandere ut på sine sider som eksempler på «ekstremistene» i Arendal FrP.
Dette gjør de, samtidig som de holder toleransens fane høyt. Og selv snakker om at vi må bli snillere i språkbruken på nettet. Hvorfor? Fordi vi sto med banneret som vist over, og lyttet til hva Sian (Stopp islamisering av Norge) sa, i stedet for å stå med ryggen til, sammen med dem, og markere avsky. «Er du ikke med oss, er du mot oss», plinger så livlig i mitt sinn. Jeg vet ikke om de klarer å se seg selv slik, men det er slik de fremstår. Flokkmentaliteten er påtakelig. På bildet til venstre har «PappaRazzi», som tidligere var med AP, men som nå er i SV «dokumentert tilstanden» i Arendal FrP. At jeg flere ganger har gjort rede for at jeg hører Sians bekymring, den deler jeg stykkevis; skjønt jeg støtter ikke alltid måten den kommer ut på- teller ikke. Og her var det ytringsfriheten deres som var i fokus. Dette er argumenter som ikke lyttes til. Det er så mye enklere å stemple oss som ekstremister enn å lytte. Og hva sier det? Som jeg spurte «PappaRazzi»; hvor plasserer han seg selv i dette?
Dette ble slettet, ubesvart. Om noen er nysgjerrige på hvem personen til høyre i bildet er, han som ikke er sjokkert, kan det opplyses at det en gang var mulig å ha sosiale sammenkomster på Arendal kultur- og rådhus for oss ansatte etter arbeidstid. Det er det ikke lenger. Det er ikke alle som tar gitt tillit på alvor.
Jeg startet altså, som så mange andre – på ståsted med de jeg nå ser som «verstingene» i Arendal. Det var før internetts tid, jeg beveget meg over mot AP, for deretter å ende opp hos FrP på 90-tallet. Hvorfor? Delvis fordi jeg så den ekte toleransen hos dem. Det mest redelige synet på rasisme og hvilke former rasisme kan få. Rasisme er ikke bare den varianten venstresiden hamret inn i oss gjennom 80- og 90-tallet. Den som på den tiden oftest handlet om det vi lett kunne observere, som et fremmed menneske. Den er også at man tenker på dem som stakkarer som må dulles med, omtrent som vi foreldre bærer en trøtt og trassig 4-åring. Det er nedlatende, det. Å ikke stille samme krav og forventninger til de som kommer til Norge som til alle andre innbyggere, er det samme. Dette inkluderer selvsagt også å legge til rette for å lære sitt nye samfunn å kjenne, men ikke minst å forvente vilje til å gjøre nettopp det. Og å påpeke at ansvar for ditt liv har nettopp du er ikke rasisme.
Om du støtter ytringsfriheten, ikke la venstresiden eller noen andre definere deg. Du vet hvem du er, og hva du står for. Hva vi kan ende opp med, har Bergen sett eksempel på denne helga. Denne utviklingen vil bare gå en vei, om vi ikke nå sier stopp. Og til venstresiden i Arendal; skal vi begynne nå å behandle hverandre litt bedre? Kanskje vi heller bør fremme egen politikk frem mot valget enn å kaste skitt? Jeg er villig til å slå en strek over dette, både bokstavelig over en kopp kaffe og i tekst, shake hands and go on.
Kan dere?