Man skal ikke bevege seg mye utenfor de største byene for å merke skepsisen til sentralisering.
Med sammenslåinger av både kommuner og fylker blir man logisk nok skeptisk til om de som fatter beslutningene har kunnskap og ikke minst om de bryr seg om det som skjer i et gitt grisgrendt distrikt.
Denne mistilliten mellom sentrum og periferi gjelder på alle nivåer. For eliten i Oslo kan EU-hovedstaden Brussel være en ugjennomtrengelig og fjern fiende som bryr seg lite om norske forhold. Og i Tinn kommune med fem tusen innbyggere kan folk lengst oppe i Tessungdalen føle at byfolket på Rjukan i kraft av sitt større antall overkjører dem. Og hva skal folk i Hemsedal tenke om at en gjeng fra gamle Østfold nå er med å bestemme i nye Viken fylkeskommune?
Det er naturlig at det er motstand og skepsis når nye enheter oppstår og nye beslutningstyngdepunkt skapes. Man vet ikke lenger hvordan maktsystemet virker, og de uformelle nettverkene blir enda mer uforståelige for folk desto lengre unna de fysisk, og mentalt, befinner seg. Men denne mistilliten i periferien blir alltid vanskelig å forstå for de som er sentrale spillere der makten utøves. De utvikler arroganse nesten som en naturlov.
Vinnere og tapere
Fremskrittspartiet ligger svært dårlig an på meningsmålingene når det bare er en måned igjen til kommune- og fylkestingsvalgene, og får bare 6,7 prosent oppslutning på en nylig måling. går kraftig ned fra resultatet ved forrige kommunevalg til 24,8 prosent (-8,2). Senterpartiet går kraftig fram til 14,7 prosent (+6,2).
På lokalt nivå har personligheter mye å si for et partis oppslutning, og noe av Frps utfordringer i lokalvalg kan ligge der. I Os kommune, hvor Terje Søviknes har vært Frps frontfigur, har det i alle år gått bra. Men det er også noe paradoksalt galt med Frps politiske standpunkter i den evige konflikten mellom sentrum og periferi.
Som Bjørgulv Braanen skriver i en kommentar i Klassekampen på lørdag, er «Frp nå blitt et typisk distriktsparti, med betydelig større oppslutning på Sør- og Vestlandet og Nord-Norge enn i storbyene. Mange av Frps velgere er opptatt av tjenestetilbud i distriktene og ser med uro på de offentlige styringsreformene som rammer Utkants-Norge.»
Vedum som smilende populist
Senterpartiet kan rendyrke sin distriktsprofil. De får ingen oppslutning i byene uansett, kan det virke som. Og de siste årene har de også kunne sitte i opposisjon og ta prinsipielle og kraftfulle standpunkt mot blant annet EUs energipakker (Acer). At Sp vokser nå og også kapitaliserer på den voksende motstanden i distriktene til sammenslåing og dermed også frafall av arbeidsplasser samt til vindmølleparker vedtatt i Oslo, er derfor logisk.
Sp har plassert seg i en blokk sammen med Ap og SV. Med et stadig minkende Ap, og vekst hos radikale partier med en typisk urban tiltrekning som MDG og Rødt i tillegg til SV, vil det bli problematisk å fronte en troverdig populistisk distriktsprofil etter stortingsvalget i 2021, som venstreblokken ligger godt an til å vinne.
Veien videre for et «høyrepopulistisk» parti
Bjørgulv Braanen skriver at et «høyrepopulistisk parti i ethvert annet land» ville utnyttet det potensial som ligger i distriktsopprøret. Men altså ikke Frp. Årsakene er nok historiske, forankret som partiet er i en liberalistisk økonomisk politikk hvor marked og stordriftsfordeler skal utnyttes. Og nå er de også bundet av regjeringssamarbeidet med Høyre. Men det er også et storbyspørsmål som har vært av partiets viktigste saker historisk, nemlig redusert innvandring.
Les også: Tre grunner til at bompengeopprøret er viktig og riktig
Flere Frp-ere har den senere tiden varslet at partiets deltakelse i regjeringen må vurderes hvis valgresultatet blir dårlig. Senest var det nestleder Terje Søviknes som var ute med det. Det ligger imidlertid langt inne for partitoppene å gjøre. De innser nok at det kan bli mange år til neste gang de er i regjering, og smaken på taburettene har de allerede fått.
Fremskrittspartiet står i mange spagater og har en viktig prosess foran seg. De må meisle ut en plattform og posisjon som tar hensyn til utviklingstrekk i både inn- og utland. Mest mulig selvstyre, både nasjonalt og lokalt, må være en del av det Frp skal bli. Og det går an å ha et «distriktshode» selv om man bor i en by. I møte med globaliseringen er det meste å regne som en periferi.
Bordet fanger, og trolig fortsetter den nåværende regjeringen helt til 2021. Selv om det nok betyr at Venstre og Frp, og kanskje også Krf, vil blø stygt ved neste stortingsvalg. For Venstre kan fortsatt regjeringsplass bety kroken på døra permanent, mens det for Frp kan bli starten på en ny epoke.
Den omstilling Frp må ta, kan kanskje bare gjøres etter et elendig stortingsvalg. Et kommunevalg har for få konsekvenser på partiet sentralt til at man kan gjennomføre en katarsis.
Frp må (igjen) bli et parti for folk flest, ikke for liberalistiske og sentraliserende ideer. Det er Sp de har mest til felles med.