Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
annonse

Når private kan levere en tjeneste flere er fornøyd med til lavere pris, på samme eller bedre vilkår, er det ikke de private som gjør noe feil. De bruker bare det insentivet det ligger i å tjene penger på å gjøre noe bedre enn det offentlige, til alle skattebetaleres beste.

Begrepet «velferdsprofitt» er lite annet enn klassisk, sosialistisk misunnelsesretorikk.

Venstresidens ideologiske ståsted er at all velferd skal være offentlig eiet og drevet, uten at de klarer å argumentere på noen overbevisende måte på hvilken måte vi er tjent med det (som skattebetaler vil det si mest igjen for pengene).

annonse

Problemet som frontes, påstått overdrevne profittmarginer eller profitt i det hele tatt, er bare et symptom på at hele systemet det er lagt opp til er feil. Dersom det ikke foreligger et profittmotiv for private i å forsøke å effektivisere en tjeneste vil ingen bry seg, bortsett fra religiøse og andre dogmatiske aktivister som ønsker å påføre barn et veldig spesifikt verdenssyn. Altså er drivkraften ideologisk og ikke et oppriktig ønske om å levere en bedre tjeneste.

Dermed havner vi i den absurde situasjonen at det tilsynelatende skal være bedre å lære barn dogmatisk religion og alternative livssyn, fremfor at noen skal få lov til å gjøre sitt beste og tjene penger på å lære barn noe som har mest mulig faktisk verdi.

At ideologi er en verdi som overgår økonomiske insentiver er ikke akkurat noe ukjent fenomen på politikkens venstreside. Tillatelse kun for alternative skoler viser i seg selv hvor absurd ideologi kan være. Dobbeltmoralen ligger tykt, med tanke på fravær av kritikk mot private eller veldedige organisasjoner som profitterer stort på for eksempel flyktninger og asylsøkere, altså antatt gode handlinger, samtidig som et oppriktig ønske om bedre tjenester for barn visstnok kun bare er drevet frem av egoistisk profittbegjær.

De som jobber i offentlig barnehage gjør det for profitt. Alt av lønn som ikke går til kostander som er nødvendig for å overleve er profitt, som de igjen kan kjøpe hva de ønsker for eller spare. Alle mennesker jobber for profitt, for å bruke overskuddet til det som gir dem bedre livskvalitet som hobby, materielle goder, hytte, båt, sjokolade og underholdning. Det er profittdelen av lønnen som er drivkraften bak ekstra stå-på vilje eller ønsker om forfremmelse, som igjen gir mer profitt.

Planøkonomi umuliggjør reel konkurranse og skaper kunstig store marginer

Barnehagesystemet er ren planøkonomi. De private barnehagene godtgjøres per plass, tilsvarende kostnaden per plass i offentlige barnehager. Godtgjørelsen er dermed politisk bestemt. Der de private åpenbart har et insentiv til å redusere kostnadene mest mulig, har de offentlige motsatt interesse – å holde kostnadene oppe for å gjøre sin egen hverdag enklere på jobb, å holde lønningene oppe, samt den vanlige budsjettmetodikken i offentlig sektor om å tildele neste års budsjett på bakgrunn av foregående års kostnader.

annonse

Gitt at vi opprettholder gjeldende ordning vil driftsmarginene i private barnehager gå ned kun dersom det offentlige klarer å redusere driftskostnadene tilsvarende.

Alternativt via enda kraftigere reguleringer som påtvinger de private ekstra byrder for å øke kostnadene deres på kunstig vis. Dette er ikke er etterspurt av brukerne som i snitt allerede er mer fornøyd med den billigste løsningen, men vil være ren destruktiv politikk for å feie et ideologisk problem under teppet.

Å forby profitt i private barnehager vil medføre fordyrelse totalt sett, fordi det ikke lenger foreligger noe alternativ til de planøkonomisk drevne barnehagene vi kan måle effektiviteten mot. Dermed mister vi muligheten til en faktabasert debatt om hva som gir mest for pengene.

Når det offentlige både bestemmer vilkårene for å drive og er den som utbetaler tilskuddene, vil standard markedsteori fortelle oss at samtlige private barnehager vil legge lista så langt ned de kan mot å levere en pålagt minimumstjeneste, siden det ikke foreligger noe stort insentiv for å være bedre enn det offentlige, utover det som er nødvendig for at folk skal krysse dem av på lista over barnehagevalg.

Først dersom det er mulig å betale mer for en tjeneste fordi man foretrekker kvalitet, vil det finnes et insentiv for ekte forbedring og innovasjon. Selvfølgelig finnes ønske og insentiv basert på redelighet og yrkesstolthet hos de som jobber i både offentlige og private barnehager, men deres innsats har lite å si for faktorene som avgjør.

Privatisering løser problemet med overdreven profitt

Dersom barnehagene privatiseres og en ser på dem som en ren kostnad i forbindelse med å jobbe, det vil si en utgift til inntekts ervervelse, vil vi få en saklig prising av slike tjenester.

Først og fremst kan barnehagekostnader gjøres fradragsberettiget på skatten. Dernest vil dette redusere skattenivået slik at det frigjør mer penger til å betale for tjenesten.

Dersom folk ikke har råd til å ha barn i barnehagen vil det føre til at lønninger må økes fordi det blir mangel på arbeidskraft. Det vil også føre til at det blir lønnsomt og nødvendig for arbeidsgivere å tilby barnehage til sine ansatte. Det gjør de allerede mange steder, på grunn av bekvemmelighet og mangel på barnehageplasser.

Det fører også til at vi åpner for mer fleksible og kostnadseffektive ordninger som familiebarnehager og dagmamma/pappa ordninger, som vil gi langt flere som i dag ikke har jobb en mulighet til å tjene penger på å tilby barnepass.

Barnehager er en markedsskapt nødvendighet, ikke er politisk verktøy

Å tilby barnehageplasser til barn av foreldre som ikke jobber bør ikke være noe andre betaler for. Foreldre i slike situasjoner kan fint gå sammen om å løse dette selv. Det er store ressurser blant dem som er hjemmeværende og selv har barn, dersom de ønsker barnehager. Det er ikke noe argument at de selv må bidra, fremfor at de skal ha fri hele dagen og flytte kostnad til barnepass over på dem som jobber.

Argumentene som fremmes for «gratis» barnehage til barn av foreldre som ikke jobber er bare et symptom på at noe er galt, slik som «manglende integrering» og ønske om at andre skal ta over ens eget foreldreansvar av bekvemmelighetshensyn

Å bo i Norge medfører at man har et ansvar, dersom man ønsker goder tilbake. Et slikt ansvar er å sørge for at egne barn snakker norsk og stiller forberedt på skolen med nødvendige basiskunnskaper første skoledag. Å plassere barn utsatt for slik omsorgssvikt i barnehager noen timer hver dag, gjerne sammen med barn med like dårlige norskkunnskaper grunnet at innvandrere stort sett bor i samme område, er ingen ting annet enn forsøk på symptomlindring for å slippe å ta tak i det egentlige problemet.

Egalitær velferdsstat eller velferdssamfunn?

Vi har mye å tjene på å gå tilbake til velferdssamfunnet hvor folk ansvarliggjøres og deltar aktivt, fremfor den fordummende velferdsstaten som har motsatt resultat enn det hensikten heves å være. Det blir en gigantisk sovepute som gjør at folk ikke løser sine egne eller andres problemer, fordi det er akkurat komfortabelt nok å la være, samtidig som vi har en gigantisk industri rundt å levere tjenester til staten som ikke ser ut til å ha noen som helst effekt. Mye tyder å at vi blir langt mer asosiale og mindre villige til å hjelpe andre, fordi vi anser det som «statens problem». Denne ansvarsfraskrivelsen blir ekstra behagelig når det er andre som må ta regningen.

Mangel på mangfold i barnehager og grunnskole er et demokratisk problem

Det finnes problemer med store organisasjoner som eier mange barnehager, dersom det ikke finnes alternativer. Problemet består først og fremst i at det blir for lite mangfold og dermed alt for få perspektiver blant barn, pga. ensrettede læringsmodeller. Dette problemet er allerede enormt i det offentlige utdanningssystemet, der sentrale byråkrater lager planer og velger ut pensum og materiell basert på deres foretrukne verdenssyn. Byråkrater jobber i det offentlige og vil derfor åpenbart ha en interesse av å fremme et statssentrisk syn på verden. Om enn ikke bevisst, så fordi de selv tror på dette som den eneste løsningen på alt.

Mangelen på alternative synspunkter i barnehager og skoler er allerede et enormt demokratisk problem. Det kan ikke kan løses uten privatisering og uavhengighet fra det offentlige byråkratiet som ønsker å detaljregulere hver minste lille ting som læres bort på skolen og hvilket verdenssyn som skal fremmes. En god start ville være å introdusere foreldrestyrt valg av læringsplaner og materiell som brukes per barnehage, inntil vi oppnår et mangfold av barnehager og grunnskoler som gir foreldre mulighet til faktisk meningsmangfold.

Fremfor selvdestruktive angrep på store og små private barnehageeiere fordi de tjener penger, må foreldre bli langt mer bevisst på hvor de plasserer barna sine og skape et marked for mangfold og lokale løsninger.

Vi kommer oss aldri videre så lenge ideologisk drevne «velferdspartier» som Arbeiderpartiet har muligheten til å styre tilbudssiden. Det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at de ønsker det slik.

Godt valg.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.