Her vil jeg spekulere om det er likheter mellom velferdspolitikken på 1970 tallet og dagens migrasjonspolitikk.
Staten finansierer sine virksomheter gjennom skatter (inkludert avgifter), lån og inflasjon. Fram til 1971 var det to forhold som begrenset graden av beskatning. For det første var den norske kronen indirekte forankret i gullstandarden (Bretton Woods samarbeidet fra 1946). For det andre representerte velgerne gjennom Stortinget en begrensning. Ingen skatt uten representasjon var et slagord under den Amerikanske revolusjonen og har vært en viktig forutsetning i alle demokratier.
I 1971 opphevet president Nixon Bretton Woods samarbeidet og verdens valutaer har siden vært fiatpenger, det vil si papirpenger eller tall på datamaskiner uten forankring i reelle verdier som gull. Dette ga myndighetene umiddelbart muligheten til å trykke opp nye penger ut av intet for å finansiere økte offentlige aktiviteter. Resultatet var stor vekst av velferdsstaten ledsaget av betydelig inflasjon.
For at denne veksten skulle kunne skje, måtte det ansettes flere mennesker i offentlige virksomheter. Å hente nye offentlige arbeidstakere fra privat sektor var åpenbart uklokt da dette ville føre til redusert økonomisk vekst og mindre skattegrunnlag. Men for myndighetene fantes det en stor potensiell arbeidsreserve, og det var alle hjemmeværende kvinner. (På lignende vis startet den statlige industrialiseringen i Sovjetunionen gjennom inflasjon og en arbeidsreserve som der besto av bønder).
Les også: Middelhavsmigrasjonen – styrt av NGO’er
Forenlig med ovenstående viser statistikk over sysselsettingen i Norge en svær vekst av ansatte i helsevesen og skole på 1970 tallet. Tilsvarende økte det offentlige forbruket kraftig i andre land inkludert USA. Prisen for samfunnet var høy inflasjon og økte kostnader (inkludert kostnader for framtidige generasjoner).
Inflasjon fører til mindre sparing. Det lønner seg ikke lenger å spare for alderdommen da pengene taper seg i verdi (34% de siste 20 årene eller 88% siden 1971). Konsekvensen blir for det første økt forbruk da vi får mer igjen for våre penger nå enn i framtiden og for det andre kanskje mindre jobbing da det er liten grunn til å tjene ekstra penger som vi ikke ønsker bruke nå og som bare taper seg i verdi.
Mer forbruk og mindre jobbing resulterer i redusert reell sparing for framtidig produksjon. En annen konsekvens av inflasjon er at firmaer uunngåelig tolker markedsprisene feil og investerer i produksjon som det ikke finnes grunnlag for hverken når det gjelder kapital, arbeidskraft eller etterspørsel. Dette fører til økonomiske bobler som sprekker når disse økonomiske realitetene tvinger seg fram. Samlet fører reell reduksjon i sparing og feilinvesteringer til arbeidsledighet, ødsling av kapital og potensiell reell lønnsnedgang. (Inflasjon har også andre negative konsekvenser).
Fiatpenger gjør det lettere for myndighetene å låne penger da inflasjon begunstiger lån på bekostning av sparing. Myndighetene har for eksempel tilgang på billige lån av nye penger før pengeverdien reduseres som følge av prisstigning. Taperne er befolkningen som opplever redusert kjøpekraft når de nye pengene har vært i omløp en stund og gitt prisstigning.
Konsekvensen av inflasjon og økte offentlige lån er at myndighetenes forbruk ikke ansvarliggjøres i forhold til befolkningen. Velgerne ser de økte offentlige velferdstilbudene og den økte sysselsettingen (for eksempel den økte kvinneandelen i offentlig sektor fra 1970 tallet). Men konsekvensene av inflasjon omtalt over og manglende bærekraftig økonomisk utvikling for offentlige monopolvirksomheter er ikke like lette å fatte. (Monopol mangler per definisjon uavhengige entreprenører som tester ut nye ideer i markedet koordinert av prismekanismene hvilket er nødvendig for økonomisk vekst. Uten entreprenører er stagnasjon og tilbakegang uunngåelig). Denne politikken fortsetter så lenge partier høster stemmer fra de (et stort flertall) som kun ser de umiddelbare fordelene og ikke de langsiktige og alvorlige ulempene (før ulempene er åpenbare).
Siden 1971 har partier på høyre og venstresiden kunnet overby hverandre når det gjelder økte offentlige tilbud i hvert fall delvis takket være inflasjon og lån i håp om å vinne stemmer. Jeg lurer på om migrasjonspolitikken kan tolkes i lys av de samme mekanismene. Migranter kan finansieres ved inflasjon og økte lån uten at den øvrige befolkning på kort sikt merker de økonomiske ringvirkningene. Dette har likheter med den økte offentlige sysselsettingen fra 1971. De mest «sjenerøse» partiene høster migrantenes stemmer. For en stund skjuler inflasjon og lån kostnadene ved den politikken som føres, og det er vanskelig for velgerne å se sammenhengene. Det er grunn til å tro at mange politikere vet dette og således bedrar folket. Det argumenteres for at vi trenger migrantenes arbeidskraft i Norge for blant annet å finansiere velferdsstaten. Dette er kun et vikarierende argument dersom analysen over er riktig.
Inflasjon og økt offentlig virksomhet åpner for en positiv feedback mekanisme mellom uansvarlige (eller økonomisk lite skolerte) politikere og velgerne inntil kostnadene blir åpenbare for mange nok. Gullstandarden innebærer derimot en negativ feedback mekanisme mellom politikere og velgerne. Det er faren for økt skattetrykk som sørger for dette. Slagordet «ingen beskatning uten representasjon» forutsatte denne negative feedback mekanismen.
Dersom verdens valutaer fortsatt hadde vært forankret i gullstandarden, ville de senere års migrasjonspolitikk trolig ikke sett dagens lys. Forankret i gullstandarden måtte økt migrasjon finansieres av skatteøkninger og befolkningen ville umiddelbart ha merket den økte økonomiske belastningen. Det er usannsynlig at partier ville vinne mange stemmer på en slik politikk under gullstandarden.
Det ser ikke ut til å være en umiddelbar sjanse for at gullstandarden gjeninnsettes, men for tiden er det en rekke sentralbanker som kjøper gull. Dette kan være et indisium på at disse bankene frykter en kollaps av det flytende valutasystemet i verden og derfor forbereder seg på gullstandarden igjen. I så fall vil det skje en automatisk ansvarliggjøring av den nåværende ikke-bærekraftige politikken, og folket vil kunne vinne tilbake den demokratiske kontrollen over offentlige virksomhet.