Vi som er så heldige å bli født i Vesten burde feire det hver eneste dag. Det er verdens aller, aller beste sted å leve for fritt tenkende mennesker.
At det har blitt dårligere kår for ytringsfriheten her de siste årene er egentlig helt utrolig, det er som vi har tatt selvskading opp på internasjonalt nivå.
Siden vi ikke kan si det vi tenker er alternativet å bli syk, holde tankene inne. Det er enklere. I hvert fall litt «bedre», sånn på kort sikt.
Vi skammer oss over å være best både kvantitativt og kvalitativt på likestilling, religionsfrihet, ytringsfrihet, demokrati, grad av korrupsjon, utøvelse av humanistiske straffer, produksjon av kunstneriske verk, utdanning, filosofi og en rekke så lang at man blir flau – heller vender blikket ned.
Og det er Vesten som har oppfunnet begrepet antropologi, et som skal få oss til å se alt i fugleperspektiv, helst med fuglens hjerne, slik se at alt er like bra, like viktig, og derfor like verdifullt. Dette har vi funnet på for å straffe oss selv for å ha vært best på så mange ting i så mange år. Og vi underviser selvsagt selv i faget. Inviterer verden inn på våre universiteter, ofte som gratisstudenter på stipend.
Takken er opprettelsen av identitetspolitikk. Denne har ødelagt mye av den selvstendige og kritiske tanke hos unge mennesker. Det er en «filosofi» som har ristet av seg konsekvensene, og slik står uten moral, bare med pedantisk og visjonsløs påpekning av fenomener som ikke undersøkes dypere enn en hypotese om at alt (selvsagt) er like bra. Men den gir seg ikke der, den vil straffe de som ifølge dogmene har hatt det for bra.
Identitetspolitikken mener alle er like bra, men vil straffe dem som har hatt det for bra.
Tenk hvor få Vesten er i forhold til resten av verden. Det er et mirakel at Vesten er en ledestjerne nesten alle andre migrerer til. Men fordi det alltid blir påpekt alt hva Vesten har gjort galt, men alltid hysjet hva særlig arabiske land har gjort og fremdeles gjør av faenskap, så står vi her og vet ikke hva vi skal gjøre; for om vi sier det som det er, så blir vi innbyggere i Vesten hatet, sparket, no-platformet eller utestengt fra det gode selskap. Et selskap som dypest sett er oss selv.
Jeg vil hylle Vesten! Jeg kunne begynt nesten hvor som helst. Beethoven og Goethe, som EU misbruker ved å bruke kordelen av den siste satsen av Beethovens niende symfoni som overnasjonalsang. Eller Van Gogh og Dostojevskij: To sjeler som plaget seg selv med å være så moralske at de skrev og malte døgnet rundt, uten å noensinne være fornøyde med det de fikk til. Idealene deres var Kristus. Total selvoppofrelse. Ikke for å oppnå etterlivet, men for å være det beste mennesket man kan være. Resten av verden ser opp til Vesten. I Øst-Asia blir Vestens kultur og kunst dyrket med en kvantitet og kvalitet Vesten har mistet taket på.
Eller bare ta teksten til en hvilken som helst popsang fra de siste tiårene. Hør på for eksempel glaserte Carola:
Mamma hon säger stanna hemma ikväll / Du var ju faktiskt ute igår
Pappa, han säger jämt att mamma har rätt / Men det är nåt dom inte förstår
Jag sitter på mitt rum och drömmer mig bort / När Tommy visslar utanför
Han säger: «Hej, kom ut till mig» / «Fast du är tjej så är du helt okey.»
Tommy tycker om mig och jag vet att det är sant …
Og så videre i den oppstemte og forventningsfulle duren. Men se på hva som egentlig står der, i inkarnasjonen av alle tenåringsrettede tekster fra 80-tallet. Det står at menn og kvinner forventer det samme av hverandre emosjonelt, men likevel er ulike, at foreldre håper at barna skal få oppleve den kjærligheten de selv fikk oppleve, men at de passer på så barna ikke blir såret av useriøse beilere. Strenge på utsiden, emosjonelle på innsiden. Typisk nordisk.
Men viktigere enn det; strengheten appellerer til jentas eget valg. I Vesten aksepterer de fleste at man bestemmer over eget liv når man er atten. Den siste sanksjonen foreldrene har er det økonomiske. For kulturen er også på utsiden av familien, den synes overalt. Og fordi vi har et samfunn der man kan få studielån og sosialhjelp er det alltid mulig for en rebelsk ungdom å flytte fra foreldre som vil styre livet hennes.
Så hvorfor har vi akseptert at en kultur som ikke respekterer individet, kvinnen, ytringsfriheten, demokratiet og friheten å sette dagsorden i Norge, Norden, Europa og Vesten?
Tommy, som plystret på ungjenta utenfor vinduet, og «Carola» skilte seg femti prosent sikkert. Men heller det enn å bli giftet inn i et islamsk, kjærlighetsløst ekteskap, kanskje måtte bli der selv om mannen skaffer seg en kone eller to til. Vi lever i et land og en tid der den ledende kommentatoren i Dagsavisen (gamle Arbeiderbladet), Hege Ulstein, mener det er helt ok at klitoris blir kuttet av jenter, siden den også eksisterer inne i kroppen.
Det er å kapitulere for nettopp de kreftene som tanta, Dagbladkommentator Marie Simonsen, kjempet mot på 70-tallet; patriarkatet. Forstå det den som kan.
Jeg forstår det ikke. Men jeg elsker Vesten. Alt fra Beethoven, Van Gogh, Goethe og Dostojevskij til Carola (ok, ikke musikken, da) og langt bedre populærmusikk og ærlige stemmer, uttrykk og mot, slik som motet til dem som sto på toppen av Brandenburger Tor i 89 – de som så inn i Vesten med begjær.
I dag står de begjærlig på dekket av skip styrt av NGO-er og ser inn i et landskap som er relativt lite geografisk, men stort i ånden og økonomien. Alle vil til Vesten. Og jeg forstår dem, hadde helt sikkert gjort det samme som dem om jeg hadde vært i deres situasjon. Det er jo også oppmuntret til og spredd ved hjelp av Internett.
Noe riktig må vi ha gjort i Vesten. Kan vi føle stolthet over det? Eller stjal vi alle verdens ressurser fra bedre mennesker som hadde gjort alt vi har gjort mye bedre enn oss, om de bare hadde fått være i fred (fra oss)?
Det motet vi i Vesten i dag burde støtte helhjertet opp under er motet til stemmer som står opp mot middelalder-kulturen som råder i Islam. Våre politikere, såkalt intellektuelle, kunstnere og forfattere flest, gjør det ikke, så det er opp til krefter som ennå ikke er så kjente som de fortjener og kommer til å være om noen år å gjøre det.
Vi er flere enn vi er stolte av. Og vi skriver om fremtiden. Den er ikke klar. Men den kan ikke skapes på alvor før man snakker realistisk om hvor vi er, og hvem vi er.
Vi som lever i Vesten, vi eier Vesten. Det er vi som har invitert verden hit. Eller skal vi gi bort Europa og ta over Afrika og Arabia som kompensasjon? Bare bli ferdig med det?