Norges fremtid skapes over hele landet, ikke bare i sirkuset rundt Stortinget, mener Skjalg Fjellheim. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

– Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, har en meget tydelig stemme. Men han vil ikke være nordnorsk basun, orakel, artigkar eller frelser.

Slik innleder DN et portrettintervju med redaktøren, som er oppgitt over hvor lite politiske rådgivere og andre vet om hva som foregår utenfor Oslo-gryta. Han blir oppgitt når han får spørsmål som: Hva skjer’a, i Nord-Norge?

– Jeg sier at det må du jo ikke spørre meg om – det er det din jobb å vite. Du må jo reise dit. Det er håpløst. Spørsmålet er: Hva skjer i velgermassen i Nord-Norge? Hvorfor vil en fjerdedel av velgerne i nord stemme på et parti som for seks år siden hadde noen få prosents oppslutning i Finnmark? I Oslo forklarer man det med populisme. Men da skjønner man ikke at man bare skaper økt avstand, økt polarisering. Noen er sinte på meg fordi jeg bruker storstemmen om Oslo. Men det er ikke meg de burde være sinte på.

Les også: Redaktør: Aps nestleder-kandidat er Oslo-sentrismens rake motsetning

Fjellheim har motvillig ankommet Arendalsuka: «Helt ærlig, er det ikke bare en masse mennesker fra Oslo som flytter ned dit for en uke?» Han vil ikke ta på seg rollen som representant for Nord-Norge:

– Det er umulig å ta på seg oppgaven med å representere en så mangfoldig og sammensatt landsdel. Men vi i nord er kjent for å være tydelige. Og kanskje for overdrivelser også. Vi blir et gnagsår for styringseliten i hovedstaden.

Mangler folk

Det går godt i nord, mener Fjellheim. Næringslivet leverer veldig bra, men de mangler folk:

– Det må flytte mange flere nordmenn nordover. Eller så må innvandringen økes. Jeg har produsert tre nordlendinger, så jeg har i alle fall gjort mitt.

Fjellheim mener at en viss gnisning mellom by og land, eller hovedstad og periferi, er et gode som vi må bevare. Men det må bygges på en viss gjensidig respekt:

– Dette er grunnmuren i den norske velferdsstatens suksess. Men hvis vi ender opp med en hovedstad som ikke lytter, kan det falle sammen. Hovedstaden må lytte til uroen der ute (…) Sentrum og periferi er ikke en kreftsykdom som tærer på den norske samfunnskroppen. Nei, den er et adelsmerke!